"Indian power - twentyfive hour - no toilet, no shower - every day and every hour - Indian power!!!" Vi har faatt en ny venn. Han heter Hansom. Det er ikke tull. Det er i alle fall ingen andre rundt ham som vet om noe annet navn. Hansom er ikke saa veldig hansom. Og Hansom mener at mora hans hadde hatt mistanke om dette allerede da han ble foedt, og dermed soerget for at han ville bli kalt Hansom hele livet uten noen gang aa vaere det. Smart mor.
Hansom selger stoffer og soerger for at skredderne hans syr hva det maatte vaere til deg paa veldig kort tid. Minimum et doegn. I sjappa hans finnes stoffer fra gulv til tak i alle verdens farger, tykkelser og moenstre. Hansom skyver oss ned i myke stoler, serverer oss ol og chai mens han ivrig gaar igang med en slags blanding av stand-up og salgsfremstoet.
Det er ikke helt godt aa vite om det er ham eller situasjonen vi ler av. Hansom paa sin side, er overbevist om at han gjoer stor lykke og at minimum to kaaker i Oslo sentrum om kun kort til til forveksling vil likne et hippiehjem fra 70-tallet. Broderte elefanter savel som innsydde speil i alle farger er straks paa vei nordover i Hansoms hode. Han forklarer postlosningen mens oynene tindrer av dollartegn.
Hansom vet ingenting om at Doris leser "Ballansekunst" og allerede er forelsket i den lille, slitne skredderen med de snille oynene som ytterst forsiktig tar maal av henne naar han faar beskjed om det. At barna utenfor har gjort henne matt og sliten og en smule fortvilet, og at det aa kjoepe en kjole synes aa hjelpe. En slags sjuk blanding av god gammel troesteshopping kombinert med Hansoms betryggende ord om at han soerger for arbeidsplasser. At han ikke bryr seg om hverken kaste, religion eller kjoenn. Det er ikke sikkert at det er sant. Men alle som jobber hos ham synes aa elske baade ham og stedet.
Skredderen smiler sitt tannloese smil og Doris er solgt. Det blir en kjole og to topper. Ferdig sydd etter hennes kropp i morgen den dag. Chai'en gaar ned paa hoykant og jaggu blir det ikke kjole paa Boomboom ogsaa.
Noen sier at man ikke noedvendigvis ser saa mye av det virkelige India naar man er i India. Slik er det ikke for oss. I saa maate har bilturen med Rana vaert en smart loesning. Vi har kjoert gjennom de fattigste landsbyer og skuet ut over de toerreste aakre. Vi har kjoert paa de mest hompete av landeveier og paa broer over elver som ikke eksisterer akkurat naa. Rahjastan venter paa regn. Det kommer i juni. Kanskje.
Sariene flagrer i sterke farger baade helt naert - og langt borte, som om de selv vet at det er dette som maa til. Litt farge i tilvaerelsen. Et smil og et kast paa hodet. En haand som vinker over smilet helt der inne paa gaardsplassen eller under steikende sol paa markedet.
Gaar vi ut av bilen paa et av disse stedene, blir det liv i leieren. Folk stroemmer til. De roper og hoier og sier om og om igjen "hello! hello! hello! hello!" Det er alt de kan, men det holder.
De toer ikke toer ikke ta paa oss. Men hvis vi rekker ut handa, saa kommer de. Og da tar det aldri slutt. Sterke hender, smaa hender, ru hender, hennamalte hender, bondenever og hellige menns hender. De er alle ganske gode aa holde i. Selv om faa av dem er rene.
Ikke alle steder er like fulle av gode vibber. I gaar kveld var det paa tide aa tvinge Rana, en konservativ hindu, til aa spise paa et sted vi hadde hoert om. Det var etter en dag paa landeveien. Vi hadde kjoert forbi en sjuk gjeng med kameler, handhilst paa to landsbyer og trassig kjoert bilen gjennom et begravelsesfoelge med en dod mann paa baare to meter unna. Naa ville vi spise paa den restauranten som en hyggelig britisk dame hadde tipset oss om. Den skulle ligge midt i Jaipur, vaere spesialist paa kylling, og gi 100 rupier til de fattige naar man spiste der.
Nok en gang maate vi ta i bruk alternativ transport, men selv Rikshawen matte gi opp da vi dundret inn i et opptog av oppstasede elefanter, dansende lys og en million mennesker. Vaar stolte hindu tok oss videre til fots og rett inn i loevens hule. Restauranten var saa muslimsk som en restaurant kan bli.
Det er noe spesielt ved opplevelsen av aa ha 100 kullsvarte og ganske sinte stirrende paa deg mens du sakte (og etterhvert veldig fort) fortaerer et kyllingben. Det hjelper ikke at det smaker himmelsk. 98 sinte mannlige oyne og et par sinte kvinnelige oyne inne i en kullsvart og heldekkende burka.
- Burde kanskje ha hatt noe over skuldra, eller? sier Boomboom og drar seg litt i singleten. Kameraten paa bordet ved siden av er saa fascinert av brystpartiet hennes at han er i ferd med aa falle rett ned i kyllingen hennes. Doris forsoeker forgjeves aa gi ham beskjed om at det er ufint, men det bryr han seg ikke om. Istedet lirer han av seg en lekse paa indisk til Rana. En lekse han nekter aa oversette i etterkant. Det trenger han ikke heller. Utrykket hans forteller det meste.
"- Let's get out of here" sier han.
Jaipur er som de fleste vet, et helt spesiellt sted. Det er et sted som krever styrke. Og mot. Og kanskje en dose taaleranse, det til tross for at man selv ikke blir sett paa som noe annet enn en feit lommebok med en noe loesaktig holdning til tilvaerelsen. Det faar saa vaere.
I morgen baerer det avsted til Dehli igjen. Det hellige treangelet er fullendt paa kartet. Naa venter strendene, husbaatene og yogamesterne paa oss et sted langt lengre soer. Vi haaper at doegnet ogsaa der har 25 timer. Og at de der vil gaa litt saktere.
Det er tross alt paaske, selv om det ikke finnes tegn til den her.
Skiene har aldri vaert lengre unna. Men paaskegult er det nok av. Safran og sarier. Og gule blomster til Krishna og Shiva og hva de naa heter alle sammen.
Paaskeferien er som kjent den sakteste alle ferier. Matte denne bli den sakteste noen sinne. Og vi har jo alle noe til felles:
No toilet. No shower. Indian power - ogsaa i paaskefjellet!
lørdag 4. april 2009
torsdag 2. april 2009
Everything is possible in India?
"Everything is possible in India, sier Rana og blaaser sin blaas (som lukter mistenkelig soett og veldig likt noe annet vi har luktet foer, men som absolutt ikke har suspekt innhold) paa en rasteplass et sted i Rahjastan. En rasteplass er et sted aa ta seg en blaas. Og blaasen taes alltid paa en eller annen "holy place". Vi har sett mange "holy places" naa.
En av de mange mulighetene man har i India, er komplett aa kunne overse ALT som finnes i verden av trafikkregler. Fartsgrenser? Finnes ikke. Trafikkskilt? Ikke andre enn de som forteller deg hvor du er eller hvor langt det er igjen. I Agra saa vi plutselig et trafikklys. Ved siden av den veldig roede lampen, talte tall i neon nedover. Hva er det? spurte vi. "Det er hvor lenge det er igjen til det blir groent", svarte Rana under barten og traakket paa gasspedalen. Skiltet lyste "43" i det vi dundret videre.
Og det er klart. Kuer kan jo ikke lese. Ikke kameler, geiter, griser - eller stoerstedelen av Indias befolkning heller. Liten vits med trafikkregler. Dessuten har vi laert av Rana at "Gouvernment make dessission you know? But people, they don't like to follow, you understand?"
Oh yes. Og dermed har vi sitti, i ganske mange timer saa langt, midt oppe i et kaos som faar trafikksystemet i Kairo til aa virke som selveste prakteksempel paa infrastruktur. Kuer, griser, hele familier med bittesmaa babyer paa mopeder, busser saa fulle at det tyter mennesker ut baade foran, bak og paa sidene. Traktorer saa fulle av last at de kjoerer paa to hjul. Kameler som drunter lykkelig av sted i 10 km i timen. Det alle har, og ingen ser ut til aa vaere foruten, er en eller annen form for tut. Det er paa ingen maate noen symfoni, det er et uleven av en annen verden. Likevel oppfordres det til mer. Paa trailerenes (som til forveksling likner sirkusvogner slik de er pyntet opp fra topp til taa) bakende, staar det, i glade farger: Please horne!
"- Please don't" tenker vi. Dessverre hoerer ikke Rana hva vi tenker. Og ligger man mellom to filer og det daarlig plass paa begge sider. Saa maa man tute. Det gaar bra. Det gaar alltid bra.
Vi har sett et av verdens underverker i soloppgang. Taj Mahal gir et inntrykk av aa ikke vaere bygget av mennesker, men av noe annet. Engler kanskje. Faktum er at det ble bygget av en splitter pine gal Moghul (det maa han ha vaert, og takk og lov for det) . Og i disse Moghulenes, eller kongenes land, har vi naa fortsatt. Rahjastan.
I dag morges fikk vi se noe annet ved soloppgang. Fra en proppfull safaribil bivaanet vi en gigantisk tiger ta seg en cowboystrekk og et morgenbad etter nattens jakt. Fuglene kvitret og trafikken syntes galakser unna. Safari er det beste vi vet. Vi kan safari. Og det viser seg at paa safari er det nok av menn som er keen paa visum til Norge. Kirsti var for noen, i den proppfulle safaribilen, langt mer interessant enn den stolte tigressen.
"Everything is possible in India". Men ikke det. Disse gutta er saa fulle av haar, og har saa lange oyne, og saa brune tenner, at de bare kan glemme det. Alt de faar er et sint blikk og et par saftige norske fraser.
Rana har forresten ombestemt seg. Det er en annen ting som heller ikke er mulig i India. Og det er at kvinner faar "full body massage" av menn. Veldig synd, egentlig, at han ikke sa det FOER Doris laa paa en hotellseng bak laas og slaa med en bikini som kunne knytes opp alle veier. Jassaa ja. Det er deeet du mener med FULL BODY??? Herre Jesus Maria....Skal du kna...der? Nei, harru sett paa maken - man har visst muskler baade paa innsiden av laarene OG i brystvortene? Klyping? Joess. Kokos???
Etter aa ha knytt sammen bikinien paa alle de steder hvor en bikini kan knytes sammen igjen, angrer Doris littebittegrann paa at hun sa "nooooo problem" naer hotellkisen spurte paa forhaand om det var OK med en mann som massoer. "I'm a very strong girl, need massage very badly and need strong hands. Bring me the guy!!" Sa Doris. Det er lett aa forstaa at raden med 12 hotellmedarbeidere som sitter spent i resepsjonen og venter smiler med sine skjeve tenner.
"Den hadde du godt av, di vestlige toes", tenker de. Og har nok kanskje rett.
"Everything is possible in India". Bortsett fra noen ting. Blant annet aa unngaa loes mage. Det har vaert en mjuk dag i saa maate. I dette sekund har vaar nye hotelleier gaatt loes med kameraet paa Boomboom. Han er sjalu paa kjaeresten som Boomboom nettopp har funnet opp. Han er eldre enn henne og har ikke et alkoholproblem. Han savner henne like crazy. But it's okay.
Saann bortsett fra om en og annen fantasikjaereste, snakker vi nesten ikke om gutter i det hele tatt. Noe vi er like overrasket over som alle andre.
Det er med andre ord mulig det ligger noe i ordene likevel. Everything IS possible in India.
En av de mange mulighetene man har i India, er komplett aa kunne overse ALT som finnes i verden av trafikkregler. Fartsgrenser? Finnes ikke. Trafikkskilt? Ikke andre enn de som forteller deg hvor du er eller hvor langt det er igjen. I Agra saa vi plutselig et trafikklys. Ved siden av den veldig roede lampen, talte tall i neon nedover. Hva er det? spurte vi. "Det er hvor lenge det er igjen til det blir groent", svarte Rana under barten og traakket paa gasspedalen. Skiltet lyste "43" i det vi dundret videre.
Og det er klart. Kuer kan jo ikke lese. Ikke kameler, geiter, griser - eller stoerstedelen av Indias befolkning heller. Liten vits med trafikkregler. Dessuten har vi laert av Rana at "Gouvernment make dessission you know? But people, they don't like to follow, you understand?"
Oh yes. Og dermed har vi sitti, i ganske mange timer saa langt, midt oppe i et kaos som faar trafikksystemet i Kairo til aa virke som selveste prakteksempel paa infrastruktur. Kuer, griser, hele familier med bittesmaa babyer paa mopeder, busser saa fulle at det tyter mennesker ut baade foran, bak og paa sidene. Traktorer saa fulle av last at de kjoerer paa to hjul. Kameler som drunter lykkelig av sted i 10 km i timen. Det alle har, og ingen ser ut til aa vaere foruten, er en eller annen form for tut. Det er paa ingen maate noen symfoni, det er et uleven av en annen verden. Likevel oppfordres det til mer. Paa trailerenes (som til forveksling likner sirkusvogner slik de er pyntet opp fra topp til taa) bakende, staar det, i glade farger: Please horne!
"- Please don't" tenker vi. Dessverre hoerer ikke Rana hva vi tenker. Og ligger man mellom to filer og det daarlig plass paa begge sider. Saa maa man tute. Det gaar bra. Det gaar alltid bra.
Vi har sett et av verdens underverker i soloppgang. Taj Mahal gir et inntrykk av aa ikke vaere bygget av mennesker, men av noe annet. Engler kanskje. Faktum er at det ble bygget av en splitter pine gal Moghul (det maa han ha vaert, og takk og lov for det) . Og i disse Moghulenes, eller kongenes land, har vi naa fortsatt. Rahjastan.
I dag morges fikk vi se noe annet ved soloppgang. Fra en proppfull safaribil bivaanet vi en gigantisk tiger ta seg en cowboystrekk og et morgenbad etter nattens jakt. Fuglene kvitret og trafikken syntes galakser unna. Safari er det beste vi vet. Vi kan safari. Og det viser seg at paa safari er det nok av menn som er keen paa visum til Norge. Kirsti var for noen, i den proppfulle safaribilen, langt mer interessant enn den stolte tigressen.
"Everything is possible in India". Men ikke det. Disse gutta er saa fulle av haar, og har saa lange oyne, og saa brune tenner, at de bare kan glemme det. Alt de faar er et sint blikk og et par saftige norske fraser.
Rana har forresten ombestemt seg. Det er en annen ting som heller ikke er mulig i India. Og det er at kvinner faar "full body massage" av menn. Veldig synd, egentlig, at han ikke sa det FOER Doris laa paa en hotellseng bak laas og slaa med en bikini som kunne knytes opp alle veier. Jassaa ja. Det er deeet du mener med FULL BODY??? Herre Jesus Maria....Skal du kna...der? Nei, harru sett paa maken - man har visst muskler baade paa innsiden av laarene OG i brystvortene? Klyping? Joess. Kokos???
Etter aa ha knytt sammen bikinien paa alle de steder hvor en bikini kan knytes sammen igjen, angrer Doris littebittegrann paa at hun sa "nooooo problem" naer hotellkisen spurte paa forhaand om det var OK med en mann som massoer. "I'm a very strong girl, need massage very badly and need strong hands. Bring me the guy!!" Sa Doris. Det er lett aa forstaa at raden med 12 hotellmedarbeidere som sitter spent i resepsjonen og venter smiler med sine skjeve tenner.
"Den hadde du godt av, di vestlige toes", tenker de. Og har nok kanskje rett.
"Everything is possible in India". Bortsett fra noen ting. Blant annet aa unngaa loes mage. Det har vaert en mjuk dag i saa maate. I dette sekund har vaar nye hotelleier gaatt loes med kameraet paa Boomboom. Han er sjalu paa kjaeresten som Boomboom nettopp har funnet opp. Han er eldre enn henne og har ikke et alkoholproblem. Han savner henne like crazy. But it's okay.
Saann bortsett fra om en og annen fantasikjaereste, snakker vi nesten ikke om gutter i det hele tatt. Noe vi er like overrasket over som alle andre.
Det er med andre ord mulig det ligger noe i ordene likevel. Everything IS possible in India.
mandag 30. mars 2009
Beautiful fancy things
"Hvis detta er det jeg faar servert hver dag i tre uker, saa kommer jeg til aa komme hjem tynn som ei flis" konstaterer Boomboom nokternt over middagsbordet paa Sam's oase paa toppen av taket. "Fire biter kylling og noe darlige gronnsaker? No thanks, I'm not really a vegetable-person". Doris tygger og svelger. "Og uten saus? Er ikke saus noe av greia her nede? Jeg er saa glad i saus, jeg vettu". Boomboom roper kelneren til bordet. "No sauce???" Kelneren ser uforstaende paa henne og peker paa de gjenvaerende gronnsakene. "We're a little bit scearded for our stumacks. No good with vegetables, you see. Boomboom skyver groennsakene ennaa litt naermere kanten paa tallerken."Sauce? We need some sauce"
Mens vi venter paa groennsakene som ifolge menyen SKAL ankomme dynket i ost og garlic sauce, er det tid for ettertanke. Boomboom tygger paa sugeroret og ser etter alle de smaa mannlige kelnerne.
"- De er visst ikke saa keene paa visum til Norge her nede". Tonen er en anelse snurt, eller i beste fall forundret. Tankene gaar tilbake til stranden paa Zansibar, hvor Boomboom fikk ekstra omelett hver morgen, frieri hver lunsj og et og annet smykke til kvelds (-"This has ten grams of silver my love. I love you so much"). Doris, som paa ingen maate var like heldig med frierene paa stranden tillater seg en skuffelse likevel. Armen i vaeret for en smoothie til dessert.
De har sett Dehli naa. De har sett det roede foertet, den roede moskeen, gravstedet til Gandhi, det roede templet som likner paa Taj Mahal, et kunstmarked med heller tvilsom sans for design og allmenn estetikk - og den grisedyre hagen til Hotel Imperial. Lunsjstedet var anbefalt av venner hjemme, og relativt uvitende om at dette var fancy greier dundret de inn i fishermans pants med svette armhuler og solbriller fra Nille. Etter aa ha faatt den billigste dealen ever, med privatsjaafoer Rani i en noksaa bulkete sak av en bil, skjoente de akkurat litt for sent at de var paa ville veier da skranglekassen ble sjekket baade forfra og bakfra foer vi kunne kjoere gjennom smijernsportene og doerene paa bilen ble aapnet utenfra av staselig kledte siker med turban.
Mest forundret var kanskje Rani, som ble forvist fra stedet med klar besked om aa komme tilbake halvannen time senere. Lunsjen var god den. Og kelnerne liknet litt paa Aage i Hotell Caesar. Men Boomboom og Doris var skjoent enige om at Sam's oase der hjemme i Main Bazar passet dem akk saa meget bedre.
Dermed fikk Rani den hjerteligste av velkomster naar han kom kjoerende med et stort smil under barten. Rani er vaar venn. Og han skal forbli vaar venn i mange dager fremover. Doris og Boomboom skal reise med skranglekassen innover i Kongenes rike i morgen den dag. (Det er slett ingen skranglekasse, men den mangler Air Con, hvilket skal rettes paa til i morgen. Den sleipe Adam Sandler i nabosjappa har faatt saa hatten passer, det kokte i blodet etter seks og en halv times sightsing, og Boomboom er tross alt forhandler av yrke).
Noen timer senere har vi fortsatt sansen for Sam's oase. Selv om han mangler saus. Fra taket kan vi se rett ned paa nabobutikken "Saunys shop - beautiful fancy things". Sauny har samlet det som ser ut til aa vaere alt mulig skrammel i en rekke med pappkasser. En lighter som lyser i moerket, en og annen dorull og 400 dvd'er av tvilsomt merke fra Thailand. Beautiful, fancy things har nok ikke helt den samme definisjonen verden over.
En ting skal de ha, Doris og Boomboom. Det var en severdighet mer verdt aa ta bilde av like ved Dehlis gravsted i formiddag. To blaahvite friskuser med Nillebriller og kjippkjapper paa en benk. Slik er ikke hverdagskost for indiske turister paa besoek i hovedstaden kunne Rani fortelle etterpaa. Og slik ble det til at Doris og Boomboom ble foreviget i all sin svette prakt, med babyer paa fanget og skitne never paa skuldrene paa et tjuetalls fotografier i dag. Beautiful, fancy things.
It all makes sense. I morgen drar tre beautiful fancy people i en beautiful fancy bil, fatt paa veien til Agra. Kjaerlighetspalasset - vaer beredt!
Mens vi venter paa groennsakene som ifolge menyen SKAL ankomme dynket i ost og garlic sauce, er det tid for ettertanke. Boomboom tygger paa sugeroret og ser etter alle de smaa mannlige kelnerne.
"- De er visst ikke saa keene paa visum til Norge her nede". Tonen er en anelse snurt, eller i beste fall forundret. Tankene gaar tilbake til stranden paa Zansibar, hvor Boomboom fikk ekstra omelett hver morgen, frieri hver lunsj og et og annet smykke til kvelds (-"This has ten grams of silver my love. I love you so much"). Doris, som paa ingen maate var like heldig med frierene paa stranden tillater seg en skuffelse likevel. Armen i vaeret for en smoothie til dessert.
De har sett Dehli naa. De har sett det roede foertet, den roede moskeen, gravstedet til Gandhi, det roede templet som likner paa Taj Mahal, et kunstmarked med heller tvilsom sans for design og allmenn estetikk - og den grisedyre hagen til Hotel Imperial. Lunsjstedet var anbefalt av venner hjemme, og relativt uvitende om at dette var fancy greier dundret de inn i fishermans pants med svette armhuler og solbriller fra Nille. Etter aa ha faatt den billigste dealen ever, med privatsjaafoer Rani i en noksaa bulkete sak av en bil, skjoente de akkurat litt for sent at de var paa ville veier da skranglekassen ble sjekket baade forfra og bakfra foer vi kunne kjoere gjennom smijernsportene og doerene paa bilen ble aapnet utenfra av staselig kledte siker med turban.
Mest forundret var kanskje Rani, som ble forvist fra stedet med klar besked om aa komme tilbake halvannen time senere. Lunsjen var god den. Og kelnerne liknet litt paa Aage i Hotell Caesar. Men Boomboom og Doris var skjoent enige om at Sam's oase der hjemme i Main Bazar passet dem akk saa meget bedre.
Dermed fikk Rani den hjerteligste av velkomster naar han kom kjoerende med et stort smil under barten. Rani er vaar venn. Og han skal forbli vaar venn i mange dager fremover. Doris og Boomboom skal reise med skranglekassen innover i Kongenes rike i morgen den dag. (Det er slett ingen skranglekasse, men den mangler Air Con, hvilket skal rettes paa til i morgen. Den sleipe Adam Sandler i nabosjappa har faatt saa hatten passer, det kokte i blodet etter seks og en halv times sightsing, og Boomboom er tross alt forhandler av yrke).
Noen timer senere har vi fortsatt sansen for Sam's oase. Selv om han mangler saus. Fra taket kan vi se rett ned paa nabobutikken "Saunys shop - beautiful fancy things". Sauny har samlet det som ser ut til aa vaere alt mulig skrammel i en rekke med pappkasser. En lighter som lyser i moerket, en og annen dorull og 400 dvd'er av tvilsomt merke fra Thailand. Beautiful, fancy things har nok ikke helt den samme definisjonen verden over.
En ting skal de ha, Doris og Boomboom. Det var en severdighet mer verdt aa ta bilde av like ved Dehlis gravsted i formiddag. To blaahvite friskuser med Nillebriller og kjippkjapper paa en benk. Slik er ikke hverdagskost for indiske turister paa besoek i hovedstaden kunne Rani fortelle etterpaa. Og slik ble det til at Doris og Boomboom ble foreviget i all sin svette prakt, med babyer paa fanget og skitne never paa skuldrene paa et tjuetalls fotografier i dag. Beautiful, fancy things.
It all makes sense. I morgen drar tre beautiful fancy people i en beautiful fancy bil, fatt paa veien til Agra. Kjaerlighetspalasset - vaer beredt!
søndag 29. mars 2009
Er Dehli en deilig by?
Er kua hellig? Svaret er ja. Om Dehli er en deilig by, er vel kanskje opp til den enkelte aa bedoemme. Deilig i ordets rette forstand er den neppe. Den er ikke rein. Den er ikke direkte koselig. Den er ikke direkte vakker heller. Men den er altovergripende. Den er sinnsyk. Den har saa mange lukter og farger og nyanser at det er, som alle sier - ekstremt vanskelig aa beskrive.
For aa si det saann: Det likner ikke veldig paa okseloepet i Pamplona naar haltende kuer sniffer deg oppetter leggene. Druntende, moekkete - og kanskje litt triste. Men beundret....og helt ubesvaeret av det et hvert vettugt menneske faar unormalt hoy puls av. Biler og rikshawer og mopeter som gasser forbi deg, evig tutende i soela. Unormalt mange fans av Kirstis store oereringer som ikke paa noe vis akter aa la komplimentene vaere usagte. Gjoerme mellom taerna (kjipplkjappene er paa!!!), klam hud under t-skjorta, rar mage (vi vet ikke om det er noe vi har spist eller om det handler om en helt normal tilstand av sjokk) og en vedvarende lukt i nesa som paa ingen maate er saa guffen som vi ble forespeilet. Det lukter bare....India?
Siden vi dro har vi sovet i omtrent tre timer. Boomboom og Dirty Doris ble selvfoelgelig stoppet i tolla - paa innenlandsreisen. For hva? En halv flaske Baileys og to smaa toysete minivodkaflasker med okse paa. Det er noe helt spesielt naar folk med gevaer stopper deg i tollen. Og med den der evige ristingen paa hodet - man kan bli litt skremt av det. Med litt lite sovn er det lett aa ty til paranoia: Kasjotten neste. I beste fall en handske opp der bak. Fock.
Slik gikk det ikke. Vi bare ordnet opp. Naa staar boosen paa vaert utmerkede hotellrom sammen med varene vi allerede har rukket aa handle inn. Oh no!!! Tretten kroner for ei bukse!! 45 kroner for en bedre middag bestaaende av de deiligste indiske retter og to oel paa hver.
Vi liker India. Vi liker Dehli. Og det skulle vise seg at vi likte den vesle muslimske mannen i nabosjappa, som selv mener han er klin lik Adam Sandler ("calll mee Adamm, pllease") saa godt at vi, like godt, etter fem minutter i friluft, fant oss selv i en tilstand saa euforisk at vi likegodt booket alle de seks neste dagene med ham. Naa skal vi legge Rahjastan for vaare foetter. Taj Mahal, tigersafari, Jaipur, landsbygd og smaabyliv, full Dehli-guiding og et og annet hellig sted. Fem netter paa hotell, egen sjaafoer og flyreise til Kerala. 2000 kroner. Det er til aa leve med.
Det som er mindre lett aa leve med akkurat naa, er hvor troette vi er. Kirsti gjesper saa hoyt at hun nesten svelger sitt eget hode. Og jeg har like seige knaer som kuene paa utsiden og har omtrent det samme utrykket i oynene.
"Dehli is Disneyland!!!", sier Adam. Jeg tror neppe han har vaert i Disneyland. Hoyst sannsynlig kommer han ikke dit noen gang heller. Og hvorfor skulle han det? Dette er pokker saa mye kulere...
For aa si det saann: Det likner ikke veldig paa okseloepet i Pamplona naar haltende kuer sniffer deg oppetter leggene. Druntende, moekkete - og kanskje litt triste. Men beundret....og helt ubesvaeret av det et hvert vettugt menneske faar unormalt hoy puls av. Biler og rikshawer og mopeter som gasser forbi deg, evig tutende i soela. Unormalt mange fans av Kirstis store oereringer som ikke paa noe vis akter aa la komplimentene vaere usagte. Gjoerme mellom taerna (kjipplkjappene er paa!!!), klam hud under t-skjorta, rar mage (vi vet ikke om det er noe vi har spist eller om det handler om en helt normal tilstand av sjokk) og en vedvarende lukt i nesa som paa ingen maate er saa guffen som vi ble forespeilet. Det lukter bare....India?
Siden vi dro har vi sovet i omtrent tre timer. Boomboom og Dirty Doris ble selvfoelgelig stoppet i tolla - paa innenlandsreisen. For hva? En halv flaske Baileys og to smaa toysete minivodkaflasker med okse paa. Det er noe helt spesielt naar folk med gevaer stopper deg i tollen. Og med den der evige ristingen paa hodet - man kan bli litt skremt av det. Med litt lite sovn er det lett aa ty til paranoia: Kasjotten neste. I beste fall en handske opp der bak. Fock.
Slik gikk det ikke. Vi bare ordnet opp. Naa staar boosen paa vaert utmerkede hotellrom sammen med varene vi allerede har rukket aa handle inn. Oh no!!! Tretten kroner for ei bukse!! 45 kroner for en bedre middag bestaaende av de deiligste indiske retter og to oel paa hver.
Vi liker India. Vi liker Dehli. Og det skulle vise seg at vi likte den vesle muslimske mannen i nabosjappa, som selv mener han er klin lik Adam Sandler ("calll mee Adamm, pllease") saa godt at vi, like godt, etter fem minutter i friluft, fant oss selv i en tilstand saa euforisk at vi likegodt booket alle de seks neste dagene med ham. Naa skal vi legge Rahjastan for vaare foetter. Taj Mahal, tigersafari, Jaipur, landsbygd og smaabyliv, full Dehli-guiding og et og annet hellig sted. Fem netter paa hotell, egen sjaafoer og flyreise til Kerala. 2000 kroner. Det er til aa leve med.
Det som er mindre lett aa leve med akkurat naa, er hvor troette vi er. Kirsti gjesper saa hoyt at hun nesten svelger sitt eget hode. Og jeg har like seige knaer som kuene paa utsiden og har omtrent det samme utrykket i oynene.
"Dehli is Disneyland!!!", sier Adam. Jeg tror neppe han har vaert i Disneyland. Hoyst sannsynlig kommer han ikke dit noen gang heller. Og hvorfor skulle han det? Dette er pokker saa mye kulere...
fredag 27. mars 2009
Søvnløs, ydmyk og ja, litt redd...
Det er nesten midnatt. Det er ikke så lenge siden vi sms'et og avtalte å møtes i morgen tidlig for frokost på Grünerløkka. Trygge, fine lørdagsgrüneren. Det er heller ikke så lenge siden jeg snakket med mamma og pappa fikk tjukk hals og rusk i øyet når jeg la på. Det går visst ikke over det der. Når mammaer blir redde for barna sine, men prøver å skjule det så godt de kan, så merker barna det likevel og blir litt redde de også. Selv om de er 35.
For jeg er litt redd. Ikke for at flyet skal falle ned. Ikke for at det skal være insekter i senga når vi kommer fram. Ikke for magasjau og ikke for malaria. Jeg er litt redd for hjertet mitt.
Jeg er redd for at det kommer å gå i tusen knas. At det skal gjøre så vondt at jeg blir hysterisk og kvalm og full av sinne. Og det handler på ingen måte om frykt for å treffe på en snasen brite med skjeve tenner, tattiser og et utpreget sans for humor. En sånn fyr som dundrer opp alle dører og får meg til å le og som blir til passord og klisne dikt og jeg vet ikke hva (den slags hjertesorg ønsker jeg så godt som velkommen). Selvfølgelig handler det ikke om det.
Det handler om at jeg skal til et land hvor grenseløst mange barn kommer til å be meg om å hjelpe dem uten at jeg kan det. Om at jeg skal tråkke rundt i et land med et åndelig regime som forventer av folk å akseptere sin egen skjebne. Fordi du sannsynligvis gjorde det pinlig dårlig i ditt forrige liv. At jeg skal rusle rundt midt oppe i dette med en ryggsekk full av antibakterielle midler, spenn og forsikringer...vel, jeg blir litt kvalm av det.
Den gangen Dirty Doris og Boomboom havnet ved kapteinens bord på cruise i Karibia, fant Boomboom det for godt (etter hakket for mye italiensk likør) å fortelle rederen av hele cruiseballetten hva hun mente om regimet om bord. Om vår nye fillipinske venn som støvsuget lugaren vår hver dag og de latterlige dårlige forholda han levde under langt der nede under dekk. Boomboom gav rederen beskjed om hvor skapet skulle stå, og Dirty Doris var så hjertens enig at hun stappet det bittelille hodet til den italienske kapteinen nesten helt ned i den solbrendte utrigningen sin.
Slike løsninger kommer ikke til å funke i India.
Vi kan ikke si i fra. Vi kan ikke gi bort alle pengene våre og håpe at det leder til noe godt. Det beste vi kan gjøre er kanskje å gjemme oss bak solbrillene og ta det inn. Eller forsøke å la være. Det høres ikke så hjertegodt ut. Men det er kanskje det eneste som forhindrer våre velfødde norske hjerter fra å klappe sammen i sjokk og vantro.
Borte i gata ligger Kirsti, og er ganske sikkert like kvalm som meg. Rart at det går an å være så redd og så spent og så...glad, samtidig. For i morgen sitter vi der på Gardermoen og det er ikke fritt for at man kommer til å ta seg en formiddagspils. En skål for eventyret. Livet her hjemme og livet der ute.
Det blir kanskje kjippkjappspor i snøen på Grünerløkka i morgen. De kommer, av mange årsaker, til å bære preg av hastverk.
Hadet, Norge. Helluuu India.
Bilde: Ikke akkurat Markveien.
Farvel til Marienlyst (for en stund)
Pulten er ryddet. Mailboksen er, som seg hør og bør, allerede for full. Ingen vits i å tømme noe som blir fullt igjen med en gang, er det vel? Og i flere samfulle timer har jeg forsøkt å lære opp fraværsassisten i de mest elementære rutiner. Han er en stille type (muligens ikke norsktalende) og jeg er strengt tatt usikker på om han har fått med seg så mye. Men han smiler. Og han har tatt på seg dobbelt brillesett og ser ut til å være klar for å ta fatt på oppgavene som venter. Det skal ikke stå på utstyret!
En fin liten plastmappe ligger ved siden av tastaturet. I den ligger billetter, referansenumre og bookinger sirlig plassert etter dato. Det er alltid gøy å leke ordensmenneske. Liker tanken på at noen som ikke kjenner meg godt nok ser meg med mappa mi og tenker at der er ei dame som har orden i sysakene. So far, so good.
Vårt første overnattingsted i Dehli er booket for to dager. Vivek's er, ifølge Lonely Planet, et så godt sted som noe, og ifølge kollega Jan Henrik litt under pari med insekter i sengetøyet. Vi har klokketro på at det har blitt pusset opp siden han var der. Det skriver også Lonely Planet. Og nettsiden, den ser lovende ut:
Det er på tide med en siste løpetur på mølla før NRK forlates for en stund. Gleder meg til å glemme passordet mitt. Mindre en 24 timer til avreise nå. Jeeeeei!
Bilde: Fraværsassistenten smiler og er klar for beinhard jobbing i tre ukers tid.
torsdag 26. mars 2009
Bikinishopping
Bikinishopping er ingen spøk. Det er verdt å spørre seg om det ikke er en av de mest ubehagelige handlene man gjør. Mange mener man bør prøve dem i butikken. Det mener ikke jeg. Det får være grenser til hva man skal utsette seg for. Derfor kjøper man billig. Hvilket igjen resulterer i at man liker den sånn passe - som igjen fører til at man sjelden har en bikini i mer enn høyden en sesong.
Kirsti og jeg har vært på Oslo City i dag. Vi drakk en smoothie og snakket om hvor redde vi var. Og hvor mye vi gledet oss (dette handlet merkelig nok ikke om bikiniene). Deretter strammet vi oss opp og gikk til verket. Lillehagen endte i prikker. Jeg i noe mønstrete greier. Vel hjemme kledde jeg min blekfete, sollengtende kropp (nei, disse damene forbereder seg IKKE i solarium) i det nye plagget. Og innså umiddelbart at jeg hadde kjøpt stofftapet i bikiniform.
Dirty Doris er begeistret. Jeg er lunken. Hvilket sannsynligvis betyr at plagget kun kan brukes i kombinasjon av relativt stort alkoholinntak. Og at bikinien fra i fjor må rotes fram fra skuffen.
Bilde: Bikini med tapetmønster.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
