Beautiful fancy things

"Hvis detta er det jeg faar servert hver dag i tre uker, saa kommer jeg til aa komme hjem tynn som ei flis" konstaterer Boomboom nokternt over middagsbordet paa Sam's oase paa toppen av taket. "Fire biter kylling og noe darlige gronnsaker? No thanks, I'm not really a vegetable-person". Doris tygger og svelger. "Og uten saus? Er ikke saus noe av greia her nede? Jeg er saa glad i saus, jeg vettu". Boomboom roper kelneren til bordet. "No sauce???" Kelneren ser uforstaende paa henne og peker paa de gjenvaerende gronnsakene. "We're a little bit scearded for our stumacks. No good with vegetables, you see. Boomboom skyver groennsakene ennaa litt naermere kanten paa tallerken."Sauce? We need some sauce"



Mens vi venter paa groennsakene som ifolge menyen SKAL ankomme dynket i ost og garlic sauce, er det tid for ettertanke. Boomboom tygger paa sugeroret og ser etter alle de smaa mannlige kelnerne.



"- De er visst ikke saa keene paa visum til Norge her nede". Tonen er en anelse snurt, eller i beste fall forundret. Tankene gaar tilbake til stranden paa Zansibar, hvor Boomboom fikk ekstra omelett hver morgen, frieri hver lunsj og et og annet smykke til kvelds (-"This has ten grams of silver my love. I love you so much"). Doris, som paa ingen maate var like heldig med frierene paa stranden tillater seg en skuffelse likevel. Armen i vaeret for en smoothie til dessert.



De har sett Dehli naa. De har sett det roede foertet, den roede moskeen, gravstedet til Gandhi, det roede templet som likner paa Taj Mahal, et kunstmarked med heller tvilsom sans for design og allmenn estetikk - og den grisedyre hagen til Hotel Imperial. Lunsjstedet var anbefalt av venner hjemme, og relativt uvitende om at dette var fancy greier dundret de inn i fishermans pants med svette armhuler og solbriller fra Nille. Etter aa ha faatt den billigste dealen ever, med privatsjaafoer Rani i en noksaa bulkete sak av en bil, skjoente de akkurat litt for sent at de var paa ville veier da skranglekassen ble sjekket baade forfra og bakfra foer vi kunne kjoere gjennom smijernsportene og doerene paa bilen ble aapnet utenfra av staselig kledte siker med turban.



Mest forundret var kanskje Rani, som ble forvist fra stedet med klar besked om aa komme tilbake halvannen time senere. Lunsjen var god den. Og kelnerne liknet litt paa Aage i Hotell Caesar. Men Boomboom og Doris var skjoent enige om at Sam's oase der hjemme i Main Bazar passet dem akk saa meget bedre.



Dermed fikk Rani den hjerteligste av velkomster naar han kom kjoerende med et stort smil under barten. Rani er vaar venn. Og han skal forbli vaar venn i mange dager fremover. Doris og Boomboom skal reise med skranglekassen innover i Kongenes rike i morgen den dag. (Det er slett ingen skranglekasse, men den mangler Air Con, hvilket skal rettes paa til i morgen. Den sleipe Adam Sandler i nabosjappa har faatt saa hatten passer, det kokte i blodet etter seks og en halv times sightsing, og Boomboom er tross alt forhandler av yrke).



Noen timer senere har vi fortsatt sansen for Sam's oase. Selv om han mangler saus. Fra taket kan vi se rett ned paa nabobutikken "Saunys shop - beautiful fancy things". Sauny har samlet det som ser ut til aa vaere alt mulig skrammel i en rekke med pappkasser. En lighter som lyser i moerket, en og annen dorull og 400 dvd'er av tvilsomt merke fra Thailand. Beautiful, fancy things har nok ikke helt den samme definisjonen verden over.

En ting skal de ha, Doris og Boomboom. Det var en severdighet mer verdt aa ta bilde av like ved Dehlis gravsted i formiddag. To blaahvite friskuser med Nillebriller og kjippkjapper paa en benk. Slik er ikke hverdagskost for indiske turister paa besoek i hovedstaden kunne Rani fortelle etterpaa. Og slik ble det til at Doris og Boomboom ble foreviget i all sin svette prakt, med babyer paa fanget og skitne never paa skuldrene paa et tjuetalls fotografier i dag. Beautiful, fancy things.

It all makes sense. I morgen drar tre beautiful fancy people i en beautiful fancy bil, fatt paa veien til Agra. Kjaerlighetspalasset - vaer beredt!

Er Dehli en deilig by?

Er kua hellig? Svaret er ja. Om Dehli er en deilig by, er vel kanskje opp til den enkelte aa bedoemme. Deilig i ordets rette forstand er den neppe. Den er ikke rein. Den er ikke direkte koselig. Den er ikke direkte vakker heller. Men den er altovergripende. Den er sinnsyk. Den har saa mange lukter og farger og nyanser at det er, som alle sier - ekstremt vanskelig aa beskrive.

For aa si det saann: Det likner ikke veldig paa okseloepet i Pamplona naar haltende kuer sniffer deg oppetter leggene. Druntende, moekkete - og kanskje litt triste. Men beundret....og helt ubesvaeret av det et hvert vettugt menneske faar unormalt hoy puls av. Biler og rikshawer og mopeter som gasser forbi deg, evig tutende i soela. Unormalt mange fans av Kirstis store oereringer som ikke paa noe vis akter aa la komplimentene vaere usagte. Gjoerme mellom taerna (kjipplkjappene er paa!!!), klam hud under t-skjorta, rar mage (vi vet ikke om det er noe vi har spist eller om det handler om en helt normal tilstand av sjokk) og en vedvarende lukt i nesa som paa ingen maate er saa guffen som vi ble forespeilet. Det lukter bare....India?

Siden vi dro har vi sovet i omtrent tre timer. Boomboom og Dirty Doris ble selvfoelgelig stoppet i tolla - paa innenlandsreisen. For hva? En halv flaske Baileys og to smaa toysete minivodkaflasker med okse paa. Det er noe helt spesielt naar folk med gevaer stopper deg i tollen. Og med den der evige ristingen paa hodet - man kan bli litt skremt av det. Med litt lite sovn er det lett aa ty til paranoia: Kasjotten neste. I beste fall en handske opp der bak. Fock.

Slik gikk det ikke. Vi bare ordnet opp. Naa staar boosen paa vaert utmerkede hotellrom sammen med varene vi allerede har rukket aa handle inn. Oh no!!! Tretten kroner for ei bukse!! 45 kroner for en bedre middag bestaaende av de deiligste indiske retter og to oel paa hver.

Vi liker India. Vi liker Dehli. Og det skulle vise seg at vi likte den vesle muslimske mannen i nabosjappa, som selv mener han er klin lik Adam Sandler ("calll mee Adamm, pllease") saa godt at vi, like godt, etter fem minutter i friluft, fant oss selv i en tilstand saa euforisk at vi likegodt booket alle de seks neste dagene med ham. Naa skal vi legge Rahjastan for vaare foetter. Taj Mahal, tigersafari, Jaipur, landsbygd og smaabyliv, full Dehli-guiding og et og annet hellig sted. Fem netter paa hotell, egen sjaafoer og flyreise til Kerala. 2000 kroner. Det er til aa leve med.

Det som er mindre lett aa leve med akkurat naa, er hvor troette vi er. Kirsti gjesper saa hoyt at hun nesten svelger sitt eget hode. Og jeg har like seige knaer som kuene paa utsiden og har omtrent det samme utrykket i oynene.

"Dehli is Disneyland!!!", sier Adam. Jeg tror neppe han har vaert i Disneyland. Hoyst sannsynlig kommer han ikke dit noen gang heller. Og hvorfor skulle han det? Dette er pokker saa mye kulere...

Søvnløs, ydmyk og ja, litt redd...

Det er nesten midnatt. Det er ikke så lenge siden vi sms'et og avtalte å møtes i morgen tidlig for frokost på Grünerløkka. Trygge, fine lørdagsgrüneren. Det er heller ikke så lenge siden jeg snakket med mamma og pappa fikk tjukk hals og rusk i øyet når jeg la på. Det går visst ikke over det der. Når mammaer blir redde for barna sine, men prøver å skjule det så godt de kan, så merker barna det likevel og blir litt redde de også. Selv om de er 35.

For jeg er litt redd. Ikke for at flyet skal falle ned. Ikke for at det skal være insekter i senga når vi kommer fram. Ikke for magasjau og ikke for malaria. Jeg er litt redd for hjertet mitt.

Jeg er redd for at det kommer å gå i tusen knas. At det skal gjøre så vondt at jeg blir hysterisk og kvalm og full av sinne. Og det handler på ingen måte om frykt for å treffe på en snasen brite med skjeve tenner, tattiser og et utpreget sans for humor. En sånn fyr som dundrer opp alle dører og får meg til å le og som blir til passord og klisne dikt og jeg vet ikke hva (den slags hjertesorg ønsker jeg så godt som velkommen). Selvfølgelig handler det ikke om det.

Det handler om at jeg skal til et land hvor grenseløst mange barn kommer til å be meg om å hjelpe dem uten at jeg kan det. Om at jeg skal tråkke rundt i et land med et åndelig regime som forventer av folk å akseptere sin egen skjebne. Fordi du sannsynligvis gjorde det pinlig dårlig i ditt forrige liv. At jeg skal rusle rundt midt oppe i dette med en ryggsekk full av antibakterielle midler, spenn og forsikringer...vel, jeg blir litt kvalm av det.

Den gangen Dirty Doris og Boomboom havnet ved kapteinens bord på cruise i Karibia, fant Boomboom det for godt (etter hakket for mye italiensk likør) å fortelle rederen av hele cruiseballetten hva hun mente om regimet om bord. Om vår nye fillipinske venn som støvsuget lugaren vår hver dag og de latterlige dårlige forholda han levde under langt der nede under dekk. Boomboom gav rederen beskjed om hvor skapet skulle stå, og Dirty Doris var så hjertens enig at hun stappet det bittelille hodet til den italienske kapteinen nesten helt ned i den solbrendte utrigningen sin.

Slike løsninger kommer ikke til å funke i India.

Vi kan ikke si i fra. Vi kan ikke gi bort alle pengene våre og håpe at det leder til noe godt. Det beste vi kan gjøre er kanskje å gjemme oss bak solbrillene og ta det inn. Eller forsøke å la være. Det høres ikke så hjertegodt ut. Men det er kanskje det eneste som forhindrer våre velfødde norske hjerter fra å klappe sammen i sjokk og vantro.

Borte i gata ligger Kirsti, og er ganske sikkert like kvalm som meg. Rart at det går an å være så redd og så spent og så...glad, samtidig. For i morgen sitter vi der på Gardermoen og det er ikke fritt for at man kommer til å ta seg en formiddagspils. En skål for eventyret. Livet her hjemme og livet der ute.

Det blir kanskje kjippkjappspor i snøen på Grünerløkka i morgen. De kommer, av mange årsaker, til å bære preg av hastverk.

Hadet, Norge. Helluuu India.

Bilde: Ikke akkurat Markveien.

Farvel til Marienlyst (for en stund)

Pulten er ryddet. Mailboksen er, som seg hør og bør, allerede for full. Ingen vits i å tømme noe som blir fullt igjen med en gang, er det vel? Og i flere samfulle timer har jeg forsøkt å lære opp fraværsassisten i de mest elementære rutiner. Han er en stille type (muligens ikke norsktalende) og jeg er strengt tatt usikker på om han har fått med seg så mye. Men han smiler. Og han har tatt på seg dobbelt brillesett og ser ut til å være klar for å ta fatt på oppgavene som venter. Det skal ikke stå på utstyret!

En fin liten plastmappe ligger ved siden av tastaturet. I den ligger billetter, referansenumre og bookinger sirlig plassert etter dato. Det er alltid gøy å leke ordensmenneske. Liker tanken på at noen som ikke kjenner meg godt nok ser meg med mappa mi og tenker at der er ei dame som har orden i sysakene. So far, so good.

Vårt første overnattingsted i Dehli er booket for to dager. Vivek's er, ifølge Lonely Planet, et så godt sted som noe, og ifølge kollega Jan Henrik litt under pari med insekter i sengetøyet. Vi har klokketro på at det har blitt pusset opp siden han var der. Det skriver også Lonely Planet. Og nettsiden, den ser lovende ut:

http://www.vivekhotel.com/photo-gallery.html

Det er på tide med en siste løpetur på mølla før NRK forlates for en stund. Gleder meg til å glemme passordet mitt. Mindre en 24 timer til avreise nå. Jeeeeei!

Bilde: Fraværsassistenten smiler og er klar for beinhard jobbing i tre ukers tid.

Bikinishopping

Bikinishopping er ingen spøk. Det er verdt å spørre seg om det ikke er en av de mest ubehagelige handlene man gjør. Mange mener man bør prøve dem i butikken. Det mener ikke jeg. Det får være grenser til hva man skal utsette seg for. Derfor kjøper man billig. Hvilket igjen resulterer i at man liker den sånn passe - som igjen fører til at man sjelden har en bikini i mer enn høyden en sesong.

Kirsti og jeg har vært på Oslo City i dag. Vi drakk en smoothie og snakket om hvor redde vi var. Og hvor mye vi gledet oss (dette handlet merkelig nok ikke om bikiniene). Deretter strammet vi oss opp og gikk til verket. Lillehagen endte i prikker. Jeg i noe mønstrete greier. Vel hjemme kledde jeg min blekfete, sollengtende kropp (nei, disse damene forbereder seg IKKE i solarium) i det nye plagget. Og innså umiddelbart at jeg hadde kjøpt stofftapet i bikiniform.

Dirty Doris er begeistret. Jeg er lunken. Hvilket sannsynligvis betyr at plagget kun kan brukes i kombinasjon av relativt stort alkoholinntak. Og at bikinien fra i fjor må rotes fram fra skuffen.

Bilde: Bikini med tapetmønster.

Det er under to døgn....

...til vi drar. Denne gangen til India. På ferie. Med ryggsekk, myggspray (myggkrem til føttene, som ifølge min lege er ekstra utsatt hvis man kan komme til å svette under knehøyde - malariamyggen i India elsker visstnok fotsvette - dem om det.) og visum klart. Jeg skal om to strakser til byen for å kjøpe meg bikini, vel vitende om at jeg før jeg tar den i bruk kommer til å være utslitt, tårevåt og svimmel.

Det er best å være forberedt før man reiser til India. Samtidig har jeg en følelse av at man ikke kan være forberedt nok. Jeg har lest bøker. Jeg er nesten ferdig med Færøviks "India - et stevnemøte med skjebnen" og er ikke akkurat beroliget (til tross for heftig leseropplevelse!). Det kommer til å lukte bæsj overalt. Jeg kommer til å bruke minimum én dag på do og kanskje tre på grining. En fyr Kirsti har vært i kontakt med minnet oss på følgende: Ja, dere er kanskje på ferie. Men følelsene - de får ikke ferie, ikke i et lite sekund. Heavy, med andre ord. Og sterkt. Sterkt er bra.

Derfor kan jeg lett konstatere i kraft av allerede tørketrommelmage full av sommerfugler og reisefeber: Denne gangen snakker vi en slags skrekkblandet reisefryd. Er jeg tøff nok? (Nei, sa legen). Er det så fælt at man bare vil reise hjem med én gang? (Nei, da drar vi rett til Goa, tenker vi). Kan vi fastslå at dette, uansett utfall - blir heftig? Oh yes.

Så til de mer interessante spørsmål: Er det sant at man nesten ikke får servert alkohol, og at vi dermed lett kan regne ut at Doris og Boomboom ikke dukker opp før et stykke ute i ferien? Og kommer de til å dukke opp i det hele tatt? Kan det stemme at vi har blitt for gamle til ryggsekk-turisme og knefall for tatoverte briter og ganjarøykende rastafaris?

Det er bare litt over en dag til vi sitter på Gardermoen med hvert vårt glass og fniser hysterisk over vårt eget heltemot. Det er akkurat like lenge igjen til vi seiler inn i en psykisk tilstand av happiness som bare akkurat sånne turer kan innbringe.Vi har allerede så smått begynt å dra på reisesmilebåndet. India, nå kommer vi!

På bildet: Doris og Boomboom på den døgnåpne restauranten Dusk till Dawn, Hongkong 2007.