Søvnløs, ydmyk og ja, litt redd...

Det er nesten midnatt. Det er ikke så lenge siden vi sms'et og avtalte å møtes i morgen tidlig for frokost på Grünerløkka. Trygge, fine lørdagsgrüneren. Det er heller ikke så lenge siden jeg snakket med mamma og pappa fikk tjukk hals og rusk i øyet når jeg la på. Det går visst ikke over det der. Når mammaer blir redde for barna sine, men prøver å skjule det så godt de kan, så merker barna det likevel og blir litt redde de også. Selv om de er 35.

For jeg er litt redd. Ikke for at flyet skal falle ned. Ikke for at det skal være insekter i senga når vi kommer fram. Ikke for magasjau og ikke for malaria. Jeg er litt redd for hjertet mitt.

Jeg er redd for at det kommer å gå i tusen knas. At det skal gjøre så vondt at jeg blir hysterisk og kvalm og full av sinne. Og det handler på ingen måte om frykt for å treffe på en snasen brite med skjeve tenner, tattiser og et utpreget sans for humor. En sånn fyr som dundrer opp alle dører og får meg til å le og som blir til passord og klisne dikt og jeg vet ikke hva (den slags hjertesorg ønsker jeg så godt som velkommen). Selvfølgelig handler det ikke om det.

Det handler om at jeg skal til et land hvor grenseløst mange barn kommer til å be meg om å hjelpe dem uten at jeg kan det. Om at jeg skal tråkke rundt i et land med et åndelig regime som forventer av folk å akseptere sin egen skjebne. Fordi du sannsynligvis gjorde det pinlig dårlig i ditt forrige liv. At jeg skal rusle rundt midt oppe i dette med en ryggsekk full av antibakterielle midler, spenn og forsikringer...vel, jeg blir litt kvalm av det.

Den gangen Dirty Doris og Boomboom havnet ved kapteinens bord på cruise i Karibia, fant Boomboom det for godt (etter hakket for mye italiensk likør) å fortelle rederen av hele cruiseballetten hva hun mente om regimet om bord. Om vår nye fillipinske venn som støvsuget lugaren vår hver dag og de latterlige dårlige forholda han levde under langt der nede under dekk. Boomboom gav rederen beskjed om hvor skapet skulle stå, og Dirty Doris var så hjertens enig at hun stappet det bittelille hodet til den italienske kapteinen nesten helt ned i den solbrendte utrigningen sin.

Slike løsninger kommer ikke til å funke i India.

Vi kan ikke si i fra. Vi kan ikke gi bort alle pengene våre og håpe at det leder til noe godt. Det beste vi kan gjøre er kanskje å gjemme oss bak solbrillene og ta det inn. Eller forsøke å la være. Det høres ikke så hjertegodt ut. Men det er kanskje det eneste som forhindrer våre velfødde norske hjerter fra å klappe sammen i sjokk og vantro.

Borte i gata ligger Kirsti, og er ganske sikkert like kvalm som meg. Rart at det går an å være så redd og så spent og så...glad, samtidig. For i morgen sitter vi der på Gardermoen og det er ikke fritt for at man kommer til å ta seg en formiddagspils. En skål for eventyret. Livet her hjemme og livet der ute.

Det blir kanskje kjippkjappspor i snøen på Grünerløkka i morgen. De kommer, av mange årsaker, til å bære preg av hastverk.

Hadet, Norge. Helluuu India.

Bilde: Ikke akkurat Markveien.