Hjemme igjen...

Det ble ikke noe hotell Taj Mahal i Mumbai. Det ble ikke noe Leopold's heller. Utrolig egentlig, at vi etter skarve ni dager i Goa hadde glemt det meste om hvordan ting funker i India: 1) Det meste er egentlig forsinket. 2) Trafikken er et helvete i storbyene 3) Det kan være veldig lurt å booke veldig populære hotellrom på forhånd.

Hadde vi husket dette, hadde vi enkelt kunne sette opp følgende regnestykke: Når du etter mye mas og kav kommer deg ut av innenriksflyplassen i Mumbai klokka ti om kvelden og man minimum må påregne ca halvannen time inn til byen i taxi - og innsjekkingen fra den internasjonale flyplassen skjer klokken fem om morningen...da får man det ikke til. Riktignok var vi forberedt på å gjøre det likevel, pokker heller, men tross i terror og kulehull og alt som burde være skummelt for alle andre turister enn oss selv, så var Hotell Taj Mahal jaggu fullbooket.

Det er en underdrivelse å si at det var en bitter pille å svelge. Men pytt. Å sove på den internasjonale flyplassen i verdens tredje største by - det er da et eventyr det også?

Vi fikk selskap av Anne. Veganer fra Lillestrøm med seks måneders yogaferie i Goa i ryggsekken. Anne ble skyhøy på giftig kaffe og stod på hodet halve natten. Doris krøp sammen i fosterstilling på yogamatten hun hadde fått låne og registrerte for første gang på alle disse dagene at hun hadde fått skikkelig vondt i magen, mens Boomboom var ansvaret bevisst og brukte halve natta på å snakke om råkost, alternative metoder for deodorantbruk og ren kokosolje som den definitivt tryggeste solkremen.

Det ble en lang reise hjem, og sekken føltes sinnsykt tung, selv om vi overraskende nok har fyllt den med småtterier i forhold til det vi trodde vi skulle gjøre. Det er vel noe med å være ferdig med den batikk- og sjangerilamoten? I år skal det i alle fall bli skikkelig safran i lussebollene.

Vi har sett Taj Mahal i soloppgang. Det var så fint at det gjorde vondt. Kanskje ikke så vondt som det var for arkitekten som skapte underverket da han etter å være ferdig mistet tommelen på høyre hånd. Det var oppdragsgiveren som kuttet den av. Han kunne ikke ta sjansen på at andre store egoer i verden ville sette opp et liknende underverk.

Vi har sett den indiske tigeren. Vi har vært på tur under åpen himmel i Keralas backwaters. Vi har spist de deiligste middager og lært alt om hvordan vi skal lage chai og lassi hjemme. Vi har kjørt bil gjennom begravelser, sett tiggerne på trillebrettene sine, slummen som strekker seg utenfor storbyene og graven til Gandhi. Vi har vært hjemme hos noen som har mye mindre enn oss og sett husene til noen som har mye mer. Vi har hatt hjertet i halsen og alle andre steder og så smått vært redde for liv og helse i en trafikk som djevelen sjøl må ha hatt ideen til. Vi har grått. Vi har ledd. Vi har hatt en helt sinnsyk reise.

På Palolem Beach i Goa må våre nye venner drikke sin King Fisher (høyst sannsynlig gått ut på dato) uten oss i kveld. Og i løpet av uken pakkes stranden ned. Sesongen er over, og det merkes allerede. Flere og flere av hyttene på stranden står tomme nå. Fukten stiger i luften og i horisonten kan man stadig skimte skyer som ikke har vært der på mange måneder.

Noen blir igjen likevel. Jeff, stadig høy på livet og alt annet dop han kan få tak i, har ingen adresse lenger, men Goa er hans hjertes hjem. Et hjem han deler han med mange av sin sort. ¨

Innfødte Dominique gleder seg til å fiske mer og kjenne monsoonregnet på kroppen. Han skal heller ingen steder. Hans 35'te regntid skal foregå på samme måte som alle foregående. Han skal se fotball på TV, leke med niesene sine, og surfe i regnet med base i huset like bak stranden. Sammen med mamma og de andre.

Men Moya og jentene på stranden skal pakke ned alle saronger, smykker, henna, døtre, sønner og billig neglelakk og sette nesa mot sine ektemenns hjembyer i alle Indias kriker og kroker. Det er på tide å stelle for svigers. Når regntiden er over kommer de tilbake, fortsatt i håp om at turistene skal gjøre dem litt rikere - og litt lykkeligere.

Og Sam, den flinkeste servitøren på Cozy Nook, har gledesstrålende vist oss billetten han skal bruke hvis han får turistvisum. Sam skal til Norge. Og ikke til Oslo slik som vi håpet. Sam skal tilbringe tre måneder hos kameraten Franko i Namsos. Snakker om kultursjokk.

India er et ubeskrivelig land. I bokstavelig forstand. Vel hjemme ser man gjennom bildene og føler at det er noe som mangler. Og det har, i all beskjedenhet, ikke bare med manglede fotoegenskaper å gjøre. Luktene mangler. Like mye som den øredøvende lyden av trafikk, bølger, hundeglam eller apekatter. Følelsene som er i høyspenn og øynene som aldri kan hvile lenge på et sted fordi det er så mye annet å se på. Fargene er like konstante som skitten mellom tærna. Magen som er alltid i bevegelse - av akk så mange årsaker. Bildene fanger det ikke.

Men hjertene våre har fanget det. Æsj, for en klisjé, men sånn er det. Og det som ikke er lagret i harddisken litt til venstre for ryggraden, er fanget opp av hodet. Minner og opplevelser og kanskje først og fremst overveldende kunnskap om et land vi på langt nær visste så mye om som vi kanskje trodde.

- Come back!

Det er mange som har sagt akkurat det. Mange som har spurt om det. Når kommer dere til neste år? De tar det som en selvfølge. Og hvis det er slik at vi aldri vender tilbake, så er det ikke nødvendigvis fordi vi ikke vil det. Det er fordi en reise som denne forteller oss akkurat det vi vil høre: Det finnes så mye som vi ikke har sett ennå - og så uendelig mye mer å oppleve, også andre steder i verden.

Nye forelskelser venter. Men først skal denne fordøyes.

hj

Det skal ikke sta pa visumet...

- Hehehehe, nei...det skal ikke staa paa visumet, kvidrer Boomboom, etter aa ha gaatt helt i surr i de forskjellige avtalene og telefonene med de forskjellige nydelige innfodte guttene. Riktignok er de alle et godt hode lavere enn henne, og riktignok har de kanskje ikke aaaalt det hun leter etter i en mann. Men hun har draget. Fy tusan i helsiken saa draget hun har paa disse indierene. Og nepalerne. Og alle de andre.

Muligens har det gaatt litt til hodet paa henne. For en halvtimes tid siden laa de paa stranden, Doris og Boomboom, og snurret rundt paa solsengene som to godt stekte grillpolser en sondag morgen paa Shell. Den trettende selgeren paa kvarteret vil selge henne aviser. I tillegg har han en hel dross av disse velkjente, orangegule blomsterkjedene rundt halsen. Men han spor ikke om hun vil kjope dem.

Boomboom ruller seg atter en gang rundt paa sengen. Stemmen er gjespende og lykkelig etter en tidlig morgen paa "delfinkikking":
- Hmmm....jeg skjonner det ikke?. Hvorfor kjoper ikke alle blomster til meg og henger dem om halsen paa meg? Det hadde vaert digg....!?

Snakker om hybris. Vi er ii ferd med aa utfordre gudene paa vaerste maate: Vi begynner aa tro at vi selv er guder. Om ikke annet, saa i alle fall en guds gave til beachboys'a. Dessverre er det fortsatt et godt stykke mellom Krishna - og Kirsti. Men tar man uttalen av navnet til folge, slik det hores ut her. Sa naermer vi oss.

Vi naermer oss noe annet ogsaa. Avreise fra Goa. I kveld er det siste natten med gjengen. Tre av oss reiser videre i morgen. Det er ikke saa lenge til Beer' o clock. Men foerst maa gaver kjoepes inn. Sekker maa pakkes klare. Kropper maa dusjes frie for sand og regninger maa betales.

Deretter kommer hoyst sannsynlig baade Dirty Doris og Kirsty Boomboom ut for aa leke. Vi vet hvor festen er. Og vi vet at der festen er i kveld - der stenger det ikke.

Som om ikke det er nok, saa har vi bestemt oss for aa sove et siste viktig sted for avreise til Oslo mandag morgen. Vi sjekker inn paa enna et Taj Mahal. I Mumbai. Vi maa se kulehullene. Vi maa kjenne pa det paa ordentlig. Vaar tids historie er akkurat naa, og kanskje like viktig som all den historien vi har vaert gjennom de siste ukene.

Dermed skal den siste middagen og de siste drinkene, fortaeres paa Leopold's, tilholdsplassen til gjengen i Shantaram, boken enhver indiareisende maa lese - for ikke snakke om de som onsker seg hit.

Og saa, mandag morgen, gar visumet ut. Og det er ikke det etterlengtede visumet til guttene paa stranda det er snakk om lenger. Det er vart eget.

Betydningen av et tidspunkt

- Don't worry about having too much luggage on your way home, it won't happen. By the time you leave you'll given away basically everything you've got.

Det var paa et tidlig tidspunkt av reisen, og vi trodde ikke noe saerlig paa ham. Hvorfor skulle vi gi bort alt vi hadde? At man er en blothjertet idiot, det vet man jo. Men at man skal tomme en svett ryggsekk for mugne handkler og gammalt juggel og gi det bort? Neppe.

Igjen kan det hende vi tok feil. Handklet er lovet bort, og den gjengse indier er saa interessert i Kirstis mange oreringer at sannsynligheten for at hun reiser hjem uten et par av dem blir stadig strorre.

Jeg paa min side, har gitt bort bursdagen min.

Moya jobber paa stranden. Alle som har reist til et land hvor turistene fyller strendene har mott en versjon av henne. Hun selger smykker. Hun gjor pedikyr, manikyr, henna, harborsting, hva det skal vaere for en liten sum penger. Eller en stor sum, det kommer an pa hvem som eier dem. Smykkene er ikke fine. Hennaen har lett for aa se ut som en litt stygg brun krusedull et eller annet sted paa kroppen (og siden man alltid har en ide om at man kommer til aa bli temmelig sexy med den "tatoveringen" er den alltid paa et sted man angrer). Manikyren og pedikyren gaar stort sett ut paa a gjore det man selv kan gjore paa fem minutter, men med en langt bedre neglelakk.

Men Moya er en god selger. Hun har laert sin grunnleggende strandpsykologi: Spor dem om hvordan de har det i dag, og hvor de kommer fra. - Norway....good contry, sier hun. - India, not so good country for women. Very very hard.

Det ender selvfoelgelig med at man kjoeper noe av ren skjaer medlidenhet. Sjansen er stor for at man aldri kommer til aa bruke det. Eller at neglelakken preller av like fort som den kom paa. Det kan vaere irriterende. Men det er ikke dermed sagt at det hun sier ikke er sant.

Moya har aldri gaatt paa skole. Hun kan hverken lese eller skrive. Hun er like gammel som oss og hun har fire barn med en mann moren og faren hennes har bestemt for henne. Hver eneste dag, atte maneder i aret, trakker hun opp og ned paa stranden i hap om at en og annen latsabb skal gidde aa ta en titt paa smykkene hennes og kanskje kjope noe. Hver eneste dag maa hun betale de korrupte gutta under banyatreet minst 100 rupier for aa vaere der, penger som gar rett i lomma paa det ennaa mer korrupte politiet. Sarien er varm. Smykkene er tunge. Og sanden er ekstremt tung aa loepe i.

For noen dager siden inviterte hun oss hjem til seg. Hun ville vi skulle moete barna hennes og lage noe godt til oss. Doris og Boomboom sier som kjent aldri nei til hverken barn eller godsaker.

Det er mer et lite rom enn det er et hus. Seks mennesker sover paa gulvet om natten og spiser paa det samme gulvet om dagen. Moya er kjempestolt av reise-tv'en, og slar den paa med en gang vi kommer inn. Indisk cartoon til middag, altsa.

Vi faar hedersplassene paa straamatten paa gulvet. Det er vi som faar chai og soet melkesuppe, mens hun og de fire barna sitter og ser paa oss. De ler og har aldri hatt det morsommere i hele sitt liv. Dette er en fest barna mine aldri vil glemme, sier Moya.

Det er omtrent da hun spor om aa faa bursdagen min. Jeg skjonner ikke helt hva hun mener. Hun vil at jeg skal skrive bursdagen min ned paa et ark paa engelsk og gi den til henne.

Det viser seg at hun ikke vet naar hun er fodt. Bare at hun er 35. Og at det aa ha en fodselsdag kan vaere nyttig til akk saa mange ting, saerlig paa diverse papirer som krever at man skal ha det for at man i det hele tatt skal ha rettigheter til noe som helst. Naa er Moya fodt den sekstende oktober 1973, i vektens tegn. Og hun er mer glad for den usselige lille lappen enn hun hadde vaert hvis vi hadde kjopt en hel kasse med juggel av henne.

Skjont. Det er en ting til som gjor henne glad. Alexander Rybak. Moya er ogsa forelsket i et eventyr naa. Hver dag kommer hun bort til oss paa stranden. Hun har sluttet aa be oss om a kjope noe. Alt hun vil, er aa sitte i skyggen med orepropper i orene og jodle (temmelig falskt, nar sant skal vare sagt) pa Norges bidrag i Melodi Grand Prix. - I love this song so very, very much from my hole heart, sier Moya gledestraalende og faar hore sangen en gang til.

Hun har faatt et tidspunkt. En bursdag. Vi forholder oss til helt andre tidspunkt. Det ene er tidspunktet for avreise. Det naermer seg, og vi hater det. Tiden gaar alt for fort naar man gjor ingenting.

Det andre er et tidspunkt paa klokka vi ikke ante eksisterte.

- Oh my God! It's beer o'clock!! Sier Mike, den ene av vaare nye venner paa Cozy Nook. Og saa sannelig min hatt. Det er det. Hver dag. Omtrent like for solnedgang paa de fire sakosekkene vi har okkupert like ved baren.

I gaar var det fest. Vi er en hel liten gjeng naa, akkurat slik vi haapet vi skulle bli. Fra beer o'clock til langt ut i de smaa timer. Og etter vorspiel, som Doris ved et uhell kom til aa oversette direkte til "forplay", er det egentlig stengt i Goa. Nok et underlig tidspunkt. Det maa vaere stille etter midnatt. Men hva gjor vel det? Naar man kan ha disko med hoeretelefoner?

Et ganske absurd skue. 200 dansende tullinger i et stort rom uten annen lyd enn stemmene som stemmer i naar det er en sang man kan. Bedre blir det ikke av at Doris og Boomboom, i frykt for aa maatte betale for trancecrap, har med seg medbrakt. Igjen, iPoden. Og igjen. Rybak.

Vi skraaler og synger. Vi danser en helt annen takt. Vi smiler og hopper opp og ned og er saa fornoyde med loesningen at vi glemmer bade tid og sted. Helt til vi oppdager at vi saktens faar oppmerksomhet enn strengt tatt nodvendig.

- Have you gone completely mad now? Mike prikker meg paa skuldra. Det kan ha vaart luftfela og trampingen som gjorde utslaget.

Nei. Ikke gale. Bare glade. Og glade er man, selv om avstanden mellom straamatta til Moya og sakosekkene ved baren foeles ekstremt lang og farlig liten paa samme tid.

Det hadde vaert fint aa ha ennaa et tidspunkt aa forholde seg til. Det tidspunktet, en gang langt, langt der fremme i den lyse framtiden, hvor India kommer til aa vaere et rettferdig land aa leve i. Baade for Moya, en milliard andre mennesker - og for turister som oss selv.

Sannsynligheten er liten for at det noen gang vil komme. Men vi gleder oss alikevel.

Cozy Nook

Egentlig skulle vi skrevet en vanvittig morsom blogg i kveld. En herrlig liten repotasje fra Goa og Palolem Beach. Den lange stranden under solen eller i maneskinnet. Den rare lille hytta var oppe i treet, hvor kun en kan hoppe ad gangen i frykt for at den faktisk kan falle ned. Om den ikke-fungerende dusjen og klosettet der oppe i treet (hvor ender det hen, alt dette greiene, nar vi driver med det vi driver med her oppe? Vi er fortsatt, tross alt, i India - de loese turistmagers land?). De fullt pakledde damene pa stranden som ikke kan bade og herrene (ja, fortsatt med bart, men naa i en slags tight, hudfarget sloggy for menn, vel egnet for en gang for alle aa vise hvor mye kroppshar det faktisk er mulig a samle pa en kropp) som i aller hoyeste grad bader. Og barna. Og loeshundene. Og de glemsomme selgeres forening. Det skulle blitt en vanvittig morsom liten blogg.

Men det gaar ikke. Vi har ikke tid. Vi har nemlig bare for en stakket stund, stukket avgarde fra Cozy Nook, for aa kjoepe flybilletter ut av Goa. Det blir visst ikke noe av den 17 timers togturen. Vi ma vaere her saa lenge vi kan. Og bli saa brune vi kan. Og blide vi kan. Og, nar sant skal sies, kanskje orlite grann tjukkere. For i Goa er det deilig a vaere.

Akkurat na sitter to ekstremt morsomme typiske engelske gentlemenn og venter pa oss i baren hjemme. De har skjeve (og saktens litt brune) tenner. De kan fortelle historier slik bare engelske gentlemenn kan. Doris og Boomboom har akkurat brukt et par timer paa aa le, spise og drikke. Na er vi ferdige med spisingen. Natten er enna ung.

Sanda er endelig blitt sval nok til a traakke i uten kjippkjapper. Loshundene har lagt seg. Sarong-, kokos-, juggel- og pirat-CD-selgerne har dratt hjem. Stew, den ene av engelskmennene, har krevd at Sam i baren spiller musikk fra hans iPod, og ikke det crap'et de har spilt til na. Stew har god musikksmak, det skal han ha.

Livet er akkurat slik vi haapet det skulle vaere. Det er rart med saanne dager. Egentlig gjor man ingen verdens ting. Man ligger bare strak ut under solen, kanskje pa en bademadrass. Man drikker en ol hvis man foeler for det. Man borster litt sand ut av trusa naa og da. Man ligger og spiser paa puter pa stranda under et banjatre eller en kokospalme.

Det rare er at nar man gar og legger seg, gleder man seg likevel helt enormt til neste dag.
Hvor man skal gjore akkurat det samme.

En herre med bart

En herre med bart spoer oss om vi skal kjoepe noe. Fra vi staer opp til vi legger oss er det alltid en herre med bart i naerheten. Som mer enn alt, i tillegg til aa ublygt stirre paa brystkassa vaer (det er umulig aa ha paa seg jakke hele tiden i 40 graders varmt og fuktig vaer), vil at vi skal kjoepe noe, se noe, kjoere et sted, sove et sted. Hva som helst, bare vaere penger blir til hans, og det litt brennkvikt.

Og disse mennene, de er overralt - og de opererer sjeldent alene. Fire karer rundt en bensinpumpe. En kar som snur duken (nei, de vaskes ikke), en annen som tar bestillingen, en tredje som setter maten paa bordet. Alle har hver sin oppgave - og ingen oppgave synes for liten.

Jo, en. Plukke soeppel. Eller for eksempel rake litt i fortauskanten. Det er det ingen som gjoer. Ikke en av de fire rundt den ensomme bensinpumpa slenger blikket til siden eller finner seg en rake. Da er det langt bedre aa kloe seg litt paa sine edle deler. Eller eventuellt rote fingeren opp gjennom barten og inn i et av to nesebor. En liten kar vi kjoerer forbi sitter saamenn og drar seg i sine edle deler.

- Rake gidder dem ikke, men r.... ! - det gjoer'em! Snoefter Boomboom.
- Hva ville du gjort hvis du fikk velge? Spoer Doris.
Spoersmalet forblir ubesvart av apenbare aarsaker.

Ryktet sier at ogsaa Indias kvinner har bart. Det kan vi foreloepig ikke si saa meget om. Av den enkle aarsak at de sjelden er aa se, saann paa naert hold. Langt der borte aakeren, ja. I butikken, paa bensinstasjonen eller i restauranten? Nei. Arbeidslivet er tydeligvis herrenes domene. Og kanskje er det like greit. Det hadde neppe vaert plass til flere enn de som allerede er der.

En mann som serverte oss den deiligste kyllingrett vi noen gang har spist, kunne fortelle at han hadde fjorten kokker. Restauranten hadde omtrent 10 bord.

- Jeg maa ta ansvar for sysselsettingen, sier han. Til vanlig driver han med shipping. Restauranten er en hobby. Rike folk har alltid hatt raed til dyre hobbyer.

Restauranten hans ligger i en liten perle helt soer i India. Byen heter Fort Cochin, og aa komme dit er som aa endelig faa puste etter en uke med aa holde pusten.

Og som seg hoer og boer i en hoytid som denne, faar vi et overraskende og ganske, naar sant skal sies, gjensyn med Jesus. Han henger paa veggen i rommet der vi bor. Hos verdens skjoenneste dame - i en oase av vennelighet, fruktraer og tropisk flora.

Sheeba, den kvinnelige eieren av stedet, tar oss imot i moerket med et stearinlys i den ene haanden, og vaar hand i den andre. Hun klapper oss paa kinnet og ruller paa hodet og smiler med hele seg. Hjertevarmen gaar saa til de grader rett i mellomgulvet paa oss at vi vurderer aa aldri dra herfra. Etter noen runder i huset hennes er det aapenbart hvem som er det store forbildet: Mor Theresa. Og Sheeba er paa ingen maate noen daarlig etterfoelger. Hun gir oss restene av middagen sin naar vi er sultne paa kvelden. Hun kysser oss paa kinnet og stryker oss over haaret. Ingenting har noen hast. Betalingen kan vi vente med. Og tips - det vil hun ikke ha.

- You just come back to me again, sier hun og ruller nok en gang med hodet.

Det er vi begge temmelig sikre paa at vi skal. Allerede naar vi ligger paa hver vaar herrlige stol av utmerket straa paa husbaaten vi har leid, lengter vi tilbake til henne.

Hun hadde ikke bart heller.

Etter aa ha kjent den strenge hinduismen paa kroppen over en tid. Etter aa ha diskutert det fordoemte kastesystemet opp og ned og i mente en del ganger, stadig argere over den absurde retorikken og det sinnsvake i troen - en blanding av Harry Potter, astrologi og karmapiss - er vi skjoent enige om at dette ikke er noe vi gaar for. Det blir ikke bedre av at to badeengler fra Horten maa bade med klaer hvis de skal faa sjansen til det foer Goa. Svett har faatt en ny betydning.

- Han Jesus var jaggu en grepa kar, tar Doris seg i aa si. - Han hadde aldri finni seg i dette.

Boomboom har ikke tid til aa svare. For daer, langt ute i de Keralske Backwaters, ser vi dem. Kvinnene. Etter moerkets frembrudd staar de med alle klaerne paa, med vann til knes og vasker opp etter aa ha servert middagen. Foran hvert hus staar de, med metalltallerkene sine som klirrer i det skitne vannet. Vi proever aa vinke. Men de ser oss ikke. Det er godt mulig de ikke vil se oss, der vi strekker paa terne og nyter en pils som har gaatt ut paa dato og smaker kloakk.

Det er paa tide aa forlate dem, Sheeba og de andre kvinnene her nede til fordel for dem som maatte finnes paa strendene i Goa. Vi ville ljuge hvis vi sa at vi ikke hadde forventninger til dem. Med og uten bart.

Og mest av alt har vi kanskje forventninger til mennene der oppe. Det sies at det skal vaere turister der av alle slag. Herrer av ymse sort og fra alle verdens nasjoner.

Vi har nemlig laert noe om bartens betydning i India. En herre med bart er en herre med giftering. Det er, som sagt, veeeldig mange herrer med bart her i India.

Vi har funnet frem ladyshaveren.

Indian power

"Indian power - twentyfive hour - no toilet, no shower - every day and every hour - Indian power!!!" Vi har faatt en ny venn. Han heter Hansom. Det er ikke tull. Det er i alle fall ingen andre rundt ham som vet om noe annet navn. Hansom er ikke saa veldig hansom. Og Hansom mener at mora hans hadde hatt mistanke om dette allerede da han ble foedt, og dermed soerget for at han ville bli kalt Hansom hele livet uten noen gang aa vaere det. Smart mor.

Hansom selger stoffer og soerger for at skredderne hans syr hva det maatte vaere til deg paa veldig kort tid. Minimum et doegn. I sjappa hans finnes stoffer fra gulv til tak i alle verdens farger, tykkelser og moenstre. Hansom skyver oss ned i myke stoler, serverer oss ol og chai mens han ivrig gaar igang med en slags blanding av stand-up og salgsfremstoet.

Det er ikke helt godt aa vite om det er ham eller situasjonen vi ler av. Hansom paa sin side, er overbevist om at han gjoer stor lykke og at minimum to kaaker i Oslo sentrum om kun kort til til forveksling vil likne et hippiehjem fra 70-tallet. Broderte elefanter savel som innsydde speil i alle farger er straks paa vei nordover i Hansoms hode. Han forklarer postlosningen mens oynene tindrer av dollartegn.

Hansom vet ingenting om at Doris leser "Ballansekunst" og allerede er forelsket i den lille, slitne skredderen med de snille oynene som ytterst forsiktig tar maal av henne naar han faar beskjed om det. At barna utenfor har gjort henne matt og sliten og en smule fortvilet, og at det aa kjoepe en kjole synes aa hjelpe. En slags sjuk blanding av god gammel troesteshopping kombinert med Hansoms betryggende ord om at han soerger for arbeidsplasser. At han ikke bryr seg om hverken kaste, religion eller kjoenn. Det er ikke sikkert at det er sant. Men alle som jobber hos ham synes aa elske baade ham og stedet.

Skredderen smiler sitt tannloese smil og Doris er solgt. Det blir en kjole og to topper. Ferdig sydd etter hennes kropp i morgen den dag. Chai'en gaar ned paa hoykant og jaggu blir det ikke kjole paa Boomboom ogsaa.

Noen sier at man ikke noedvendigvis ser saa mye av det virkelige India naar man er i India. Slik er det ikke for oss. I saa maate har bilturen med Rana vaert en smart loesning. Vi har kjoert gjennom de fattigste landsbyer og skuet ut over de toerreste aakre. Vi har kjoert paa de mest hompete av landeveier og paa broer over elver som ikke eksisterer akkurat naa. Rahjastan venter paa regn. Det kommer i juni. Kanskje.


Sariene flagrer i sterke farger baade helt naert - og langt borte, som om de selv vet at det er dette som maa til. Litt farge i tilvaerelsen. Et smil og et kast paa hodet. En haand som vinker over smilet helt der inne paa gaardsplassen eller under steikende sol paa markedet.

Gaar vi ut av bilen paa et av disse stedene, blir det liv i leieren. Folk stroemmer til. De roper og hoier og sier om og om igjen "hello! hello! hello! hello!" Det er alt de kan, men det holder.

De toer ikke toer ikke ta paa oss. Men hvis vi rekker ut handa, saa kommer de. Og da tar det aldri slutt. Sterke hender, smaa hender, ru hender, hennamalte hender, bondenever og hellige menns hender. De er alle ganske gode aa holde i. Selv om faa av dem er rene.

Ikke alle steder er like fulle av gode vibber. I gaar kveld var det paa tide aa tvinge Rana, en konservativ hindu, til aa spise paa et sted vi hadde hoert om. Det var etter en dag paa landeveien. Vi hadde kjoert forbi en sjuk gjeng med kameler, handhilst paa to landsbyer og trassig kjoert bilen gjennom et begravelsesfoelge med en dod mann paa baare to meter unna. Naa ville vi spise paa den restauranten som en hyggelig britisk dame hadde tipset oss om. Den skulle ligge midt i Jaipur, vaere spesialist paa kylling, og gi 100 rupier til de fattige naar man spiste der.

Nok en gang maate vi ta i bruk alternativ transport, men selv Rikshawen matte gi opp da vi dundret inn i et opptog av oppstasede elefanter, dansende lys og en million mennesker. Vaar stolte hindu tok oss videre til fots og rett inn i loevens hule. Restauranten var saa muslimsk som en restaurant kan bli.

Det er noe spesielt ved opplevelsen av aa ha 100 kullsvarte og ganske sinte stirrende paa deg mens du sakte (og etterhvert veldig fort) fortaerer et kyllingben. Det hjelper ikke at det smaker himmelsk. 98 sinte mannlige oyne og et par sinte kvinnelige oyne inne i en kullsvart og heldekkende burka.

- Burde kanskje ha hatt noe over skuldra, eller? sier Boomboom og drar seg litt i singleten. Kameraten paa bordet ved siden av er saa fascinert av brystpartiet hennes at han er i ferd med aa falle rett ned i kyllingen hennes. Doris forsoeker forgjeves aa gi ham beskjed om at det er ufint, men det bryr han seg ikke om. Istedet lirer han av seg en lekse paa indisk til Rana. En lekse han nekter aa oversette i etterkant. Det trenger han ikke heller. Utrykket hans forteller det meste.

"- Let's get out of here" sier han.

Jaipur er som de fleste vet, et helt spesiellt sted. Det er et sted som krever styrke. Og mot. Og kanskje en dose taaleranse, det til tross for at man selv ikke blir sett paa som noe annet enn en feit lommebok med en noe loesaktig holdning til tilvaerelsen. Det faar saa vaere.

I morgen baerer det avsted til Dehli igjen. Det hellige treangelet er fullendt paa kartet. Naa venter strendene, husbaatene og yogamesterne paa oss et sted langt lengre soer. Vi haaper at doegnet ogsaa der har 25 timer. Og at de der vil gaa litt saktere.

Det er tross alt paaske, selv om det ikke finnes tegn til den her.
Skiene har aldri vaert lengre unna. Men paaskegult er det nok av. Safran og sarier. Og gule blomster til Krishna og Shiva og hva de naa heter alle sammen.

Paaskeferien er som kjent den sakteste alle ferier. Matte denne bli den sakteste noen sinne. Og vi har jo alle noe til felles:

No toilet. No shower. Indian power - ogsaa i paaskefjellet!

Everything is possible in India?

"Everything is possible in India, sier Rana og blaaser sin blaas (som lukter mistenkelig soett og veldig likt noe annet vi har luktet foer, men som absolutt ikke har suspekt innhold) paa en rasteplass et sted i Rahjastan. En rasteplass er et sted aa ta seg en blaas. Og blaasen taes alltid paa en eller annen "holy place". Vi har sett mange "holy places" naa.



En av de mange mulighetene man har i India, er komplett aa kunne overse ALT som finnes i verden av trafikkregler. Fartsgrenser? Finnes ikke. Trafikkskilt? Ikke andre enn de som forteller deg hvor du er eller hvor langt det er igjen. I Agra saa vi plutselig et trafikklys. Ved siden av den veldig roede lampen, talte tall i neon nedover. Hva er det? spurte vi. "Det er hvor lenge det er igjen til det blir groent", svarte Rana under barten og traakket paa gasspedalen. Skiltet lyste "43" i det vi dundret videre.



Og det er klart. Kuer kan jo ikke lese. Ikke kameler, geiter, griser - eller stoerstedelen av Indias befolkning heller. Liten vits med trafikkregler. Dessuten har vi laert av Rana at "Gouvernment make dessission you know? But people, they don't like to follow, you understand?"



Oh yes. Og dermed har vi sitti, i ganske mange timer saa langt, midt oppe i et kaos som faar trafikksystemet i Kairo til aa virke som selveste prakteksempel paa infrastruktur. Kuer, griser, hele familier med bittesmaa babyer paa mopeder, busser saa fulle at det tyter mennesker ut baade foran, bak og paa sidene. Traktorer saa fulle av last at de kjoerer paa to hjul. Kameler som drunter lykkelig av sted i 10 km i timen. Det alle har, og ingen ser ut til aa vaere foruten, er en eller annen form for tut. Det er paa ingen maate noen symfoni, det er et uleven av en annen verden. Likevel oppfordres det til mer. Paa trailerenes (som til forveksling likner sirkusvogner slik de er pyntet opp fra topp til taa) bakende, staar det, i glade farger: Please horne!



"- Please don't" tenker vi. Dessverre hoerer ikke Rana hva vi tenker. Og ligger man mellom to filer og det daarlig plass paa begge sider. Saa maa man tute. Det gaar bra. Det gaar alltid bra.



Vi har sett et av verdens underverker i soloppgang. Taj Mahal gir et inntrykk av aa ikke vaere bygget av mennesker, men av noe annet. Engler kanskje. Faktum er at det ble bygget av en splitter pine gal Moghul (det maa han ha vaert, og takk og lov for det) . Og i disse Moghulenes, eller kongenes land, har vi naa fortsatt. Rahjastan.



I dag morges fikk vi se noe annet ved soloppgang. Fra en proppfull safaribil bivaanet vi en gigantisk tiger ta seg en cowboystrekk og et morgenbad etter nattens jakt. Fuglene kvitret og trafikken syntes galakser unna. Safari er det beste vi vet. Vi kan safari. Og det viser seg at paa safari er det nok av menn som er keen paa visum til Norge. Kirsti var for noen, i den proppfulle safaribilen, langt mer interessant enn den stolte tigressen.



"Everything is possible in India". Men ikke det. Disse gutta er saa fulle av haar, og har saa lange oyne, og saa brune tenner, at de bare kan glemme det. Alt de faar er et sint blikk og et par saftige norske fraser.



Rana har forresten ombestemt seg. Det er en annen ting som heller ikke er mulig i India. Og det er at kvinner faar "full body massage" av menn. Veldig synd, egentlig, at han ikke sa det FOER Doris laa paa en hotellseng bak laas og slaa med en bikini som kunne knytes opp alle veier. Jassaa ja. Det er deeet du mener med FULL BODY??? Herre Jesus Maria....Skal du kna...der? Nei, harru sett paa maken - man har visst muskler baade paa innsiden av laarene OG i brystvortene? Klyping? Joess. Kokos???



Etter aa ha knytt sammen bikinien paa alle de steder hvor en bikini kan knytes sammen igjen, angrer Doris littebittegrann paa at hun sa "nooooo problem" naer hotellkisen spurte paa forhaand om det var OK med en mann som massoer. "I'm a very strong girl, need massage very badly and need strong hands. Bring me the guy!!" Sa Doris. Det er lett aa forstaa at raden med 12 hotellmedarbeidere som sitter spent i resepsjonen og venter smiler med sine skjeve tenner.



"Den hadde du godt av, di vestlige toes", tenker de. Og har nok kanskje rett.



"Everything is possible in India". Bortsett fra noen ting. Blant annet aa unngaa loes mage. Det har vaert en mjuk dag i saa maate. I dette sekund har vaar nye hotelleier gaatt loes med kameraet paa Boomboom. Han er sjalu paa kjaeresten som Boomboom nettopp har funnet opp. Han er eldre enn henne og har ikke et alkoholproblem. Han savner henne like crazy. But it's okay.



Saann bortsett fra om en og annen fantasikjaereste, snakker vi nesten ikke om gutter i det hele tatt. Noe vi er like overrasket over som alle andre.



Det er med andre ord mulig det ligger noe i ordene likevel. Everything IS possible in India.

Beautiful fancy things

"Hvis detta er det jeg faar servert hver dag i tre uker, saa kommer jeg til aa komme hjem tynn som ei flis" konstaterer Boomboom nokternt over middagsbordet paa Sam's oase paa toppen av taket. "Fire biter kylling og noe darlige gronnsaker? No thanks, I'm not really a vegetable-person". Doris tygger og svelger. "Og uten saus? Er ikke saus noe av greia her nede? Jeg er saa glad i saus, jeg vettu". Boomboom roper kelneren til bordet. "No sauce???" Kelneren ser uforstaende paa henne og peker paa de gjenvaerende gronnsakene. "We're a little bit scearded for our stumacks. No good with vegetables, you see. Boomboom skyver groennsakene ennaa litt naermere kanten paa tallerken."Sauce? We need some sauce"



Mens vi venter paa groennsakene som ifolge menyen SKAL ankomme dynket i ost og garlic sauce, er det tid for ettertanke. Boomboom tygger paa sugeroret og ser etter alle de smaa mannlige kelnerne.



"- De er visst ikke saa keene paa visum til Norge her nede". Tonen er en anelse snurt, eller i beste fall forundret. Tankene gaar tilbake til stranden paa Zansibar, hvor Boomboom fikk ekstra omelett hver morgen, frieri hver lunsj og et og annet smykke til kvelds (-"This has ten grams of silver my love. I love you so much"). Doris, som paa ingen maate var like heldig med frierene paa stranden tillater seg en skuffelse likevel. Armen i vaeret for en smoothie til dessert.



De har sett Dehli naa. De har sett det roede foertet, den roede moskeen, gravstedet til Gandhi, det roede templet som likner paa Taj Mahal, et kunstmarked med heller tvilsom sans for design og allmenn estetikk - og den grisedyre hagen til Hotel Imperial. Lunsjstedet var anbefalt av venner hjemme, og relativt uvitende om at dette var fancy greier dundret de inn i fishermans pants med svette armhuler og solbriller fra Nille. Etter aa ha faatt den billigste dealen ever, med privatsjaafoer Rani i en noksaa bulkete sak av en bil, skjoente de akkurat litt for sent at de var paa ville veier da skranglekassen ble sjekket baade forfra og bakfra foer vi kunne kjoere gjennom smijernsportene og doerene paa bilen ble aapnet utenfra av staselig kledte siker med turban.



Mest forundret var kanskje Rani, som ble forvist fra stedet med klar besked om aa komme tilbake halvannen time senere. Lunsjen var god den. Og kelnerne liknet litt paa Aage i Hotell Caesar. Men Boomboom og Doris var skjoent enige om at Sam's oase der hjemme i Main Bazar passet dem akk saa meget bedre.



Dermed fikk Rani den hjerteligste av velkomster naar han kom kjoerende med et stort smil under barten. Rani er vaar venn. Og han skal forbli vaar venn i mange dager fremover. Doris og Boomboom skal reise med skranglekassen innover i Kongenes rike i morgen den dag. (Det er slett ingen skranglekasse, men den mangler Air Con, hvilket skal rettes paa til i morgen. Den sleipe Adam Sandler i nabosjappa har faatt saa hatten passer, det kokte i blodet etter seks og en halv times sightsing, og Boomboom er tross alt forhandler av yrke).



Noen timer senere har vi fortsatt sansen for Sam's oase. Selv om han mangler saus. Fra taket kan vi se rett ned paa nabobutikken "Saunys shop - beautiful fancy things". Sauny har samlet det som ser ut til aa vaere alt mulig skrammel i en rekke med pappkasser. En lighter som lyser i moerket, en og annen dorull og 400 dvd'er av tvilsomt merke fra Thailand. Beautiful, fancy things har nok ikke helt den samme definisjonen verden over.

En ting skal de ha, Doris og Boomboom. Det var en severdighet mer verdt aa ta bilde av like ved Dehlis gravsted i formiddag. To blaahvite friskuser med Nillebriller og kjippkjapper paa en benk. Slik er ikke hverdagskost for indiske turister paa besoek i hovedstaden kunne Rani fortelle etterpaa. Og slik ble det til at Doris og Boomboom ble foreviget i all sin svette prakt, med babyer paa fanget og skitne never paa skuldrene paa et tjuetalls fotografier i dag. Beautiful, fancy things.

It all makes sense. I morgen drar tre beautiful fancy people i en beautiful fancy bil, fatt paa veien til Agra. Kjaerlighetspalasset - vaer beredt!

Er Dehli en deilig by?

Er kua hellig? Svaret er ja. Om Dehli er en deilig by, er vel kanskje opp til den enkelte aa bedoemme. Deilig i ordets rette forstand er den neppe. Den er ikke rein. Den er ikke direkte koselig. Den er ikke direkte vakker heller. Men den er altovergripende. Den er sinnsyk. Den har saa mange lukter og farger og nyanser at det er, som alle sier - ekstremt vanskelig aa beskrive.

For aa si det saann: Det likner ikke veldig paa okseloepet i Pamplona naar haltende kuer sniffer deg oppetter leggene. Druntende, moekkete - og kanskje litt triste. Men beundret....og helt ubesvaeret av det et hvert vettugt menneske faar unormalt hoy puls av. Biler og rikshawer og mopeter som gasser forbi deg, evig tutende i soela. Unormalt mange fans av Kirstis store oereringer som ikke paa noe vis akter aa la komplimentene vaere usagte. Gjoerme mellom taerna (kjipplkjappene er paa!!!), klam hud under t-skjorta, rar mage (vi vet ikke om det er noe vi har spist eller om det handler om en helt normal tilstand av sjokk) og en vedvarende lukt i nesa som paa ingen maate er saa guffen som vi ble forespeilet. Det lukter bare....India?

Siden vi dro har vi sovet i omtrent tre timer. Boomboom og Dirty Doris ble selvfoelgelig stoppet i tolla - paa innenlandsreisen. For hva? En halv flaske Baileys og to smaa toysete minivodkaflasker med okse paa. Det er noe helt spesielt naar folk med gevaer stopper deg i tollen. Og med den der evige ristingen paa hodet - man kan bli litt skremt av det. Med litt lite sovn er det lett aa ty til paranoia: Kasjotten neste. I beste fall en handske opp der bak. Fock.

Slik gikk det ikke. Vi bare ordnet opp. Naa staar boosen paa vaert utmerkede hotellrom sammen med varene vi allerede har rukket aa handle inn. Oh no!!! Tretten kroner for ei bukse!! 45 kroner for en bedre middag bestaaende av de deiligste indiske retter og to oel paa hver.

Vi liker India. Vi liker Dehli. Og det skulle vise seg at vi likte den vesle muslimske mannen i nabosjappa, som selv mener han er klin lik Adam Sandler ("calll mee Adamm, pllease") saa godt at vi, like godt, etter fem minutter i friluft, fant oss selv i en tilstand saa euforisk at vi likegodt booket alle de seks neste dagene med ham. Naa skal vi legge Rahjastan for vaare foetter. Taj Mahal, tigersafari, Jaipur, landsbygd og smaabyliv, full Dehli-guiding og et og annet hellig sted. Fem netter paa hotell, egen sjaafoer og flyreise til Kerala. 2000 kroner. Det er til aa leve med.

Det som er mindre lett aa leve med akkurat naa, er hvor troette vi er. Kirsti gjesper saa hoyt at hun nesten svelger sitt eget hode. Og jeg har like seige knaer som kuene paa utsiden og har omtrent det samme utrykket i oynene.

"Dehli is Disneyland!!!", sier Adam. Jeg tror neppe han har vaert i Disneyland. Hoyst sannsynlig kommer han ikke dit noen gang heller. Og hvorfor skulle han det? Dette er pokker saa mye kulere...

Søvnløs, ydmyk og ja, litt redd...

Det er nesten midnatt. Det er ikke så lenge siden vi sms'et og avtalte å møtes i morgen tidlig for frokost på Grünerløkka. Trygge, fine lørdagsgrüneren. Det er heller ikke så lenge siden jeg snakket med mamma og pappa fikk tjukk hals og rusk i øyet når jeg la på. Det går visst ikke over det der. Når mammaer blir redde for barna sine, men prøver å skjule det så godt de kan, så merker barna det likevel og blir litt redde de også. Selv om de er 35.

For jeg er litt redd. Ikke for at flyet skal falle ned. Ikke for at det skal være insekter i senga når vi kommer fram. Ikke for magasjau og ikke for malaria. Jeg er litt redd for hjertet mitt.

Jeg er redd for at det kommer å gå i tusen knas. At det skal gjøre så vondt at jeg blir hysterisk og kvalm og full av sinne. Og det handler på ingen måte om frykt for å treffe på en snasen brite med skjeve tenner, tattiser og et utpreget sans for humor. En sånn fyr som dundrer opp alle dører og får meg til å le og som blir til passord og klisne dikt og jeg vet ikke hva (den slags hjertesorg ønsker jeg så godt som velkommen). Selvfølgelig handler det ikke om det.

Det handler om at jeg skal til et land hvor grenseløst mange barn kommer til å be meg om å hjelpe dem uten at jeg kan det. Om at jeg skal tråkke rundt i et land med et åndelig regime som forventer av folk å akseptere sin egen skjebne. Fordi du sannsynligvis gjorde det pinlig dårlig i ditt forrige liv. At jeg skal rusle rundt midt oppe i dette med en ryggsekk full av antibakterielle midler, spenn og forsikringer...vel, jeg blir litt kvalm av det.

Den gangen Dirty Doris og Boomboom havnet ved kapteinens bord på cruise i Karibia, fant Boomboom det for godt (etter hakket for mye italiensk likør) å fortelle rederen av hele cruiseballetten hva hun mente om regimet om bord. Om vår nye fillipinske venn som støvsuget lugaren vår hver dag og de latterlige dårlige forholda han levde under langt der nede under dekk. Boomboom gav rederen beskjed om hvor skapet skulle stå, og Dirty Doris var så hjertens enig at hun stappet det bittelille hodet til den italienske kapteinen nesten helt ned i den solbrendte utrigningen sin.

Slike løsninger kommer ikke til å funke i India.

Vi kan ikke si i fra. Vi kan ikke gi bort alle pengene våre og håpe at det leder til noe godt. Det beste vi kan gjøre er kanskje å gjemme oss bak solbrillene og ta det inn. Eller forsøke å la være. Det høres ikke så hjertegodt ut. Men det er kanskje det eneste som forhindrer våre velfødde norske hjerter fra å klappe sammen i sjokk og vantro.

Borte i gata ligger Kirsti, og er ganske sikkert like kvalm som meg. Rart at det går an å være så redd og så spent og så...glad, samtidig. For i morgen sitter vi der på Gardermoen og det er ikke fritt for at man kommer til å ta seg en formiddagspils. En skål for eventyret. Livet her hjemme og livet der ute.

Det blir kanskje kjippkjappspor i snøen på Grünerløkka i morgen. De kommer, av mange årsaker, til å bære preg av hastverk.

Hadet, Norge. Helluuu India.

Bilde: Ikke akkurat Markveien.

Farvel til Marienlyst (for en stund)

Pulten er ryddet. Mailboksen er, som seg hør og bør, allerede for full. Ingen vits i å tømme noe som blir fullt igjen med en gang, er det vel? Og i flere samfulle timer har jeg forsøkt å lære opp fraværsassisten i de mest elementære rutiner. Han er en stille type (muligens ikke norsktalende) og jeg er strengt tatt usikker på om han har fått med seg så mye. Men han smiler. Og han har tatt på seg dobbelt brillesett og ser ut til å være klar for å ta fatt på oppgavene som venter. Det skal ikke stå på utstyret!

En fin liten plastmappe ligger ved siden av tastaturet. I den ligger billetter, referansenumre og bookinger sirlig plassert etter dato. Det er alltid gøy å leke ordensmenneske. Liker tanken på at noen som ikke kjenner meg godt nok ser meg med mappa mi og tenker at der er ei dame som har orden i sysakene. So far, so good.

Vårt første overnattingsted i Dehli er booket for to dager. Vivek's er, ifølge Lonely Planet, et så godt sted som noe, og ifølge kollega Jan Henrik litt under pari med insekter i sengetøyet. Vi har klokketro på at det har blitt pusset opp siden han var der. Det skriver også Lonely Planet. Og nettsiden, den ser lovende ut:

http://www.vivekhotel.com/photo-gallery.html

Det er på tide med en siste løpetur på mølla før NRK forlates for en stund. Gleder meg til å glemme passordet mitt. Mindre en 24 timer til avreise nå. Jeeeeei!

Bilde: Fraværsassistenten smiler og er klar for beinhard jobbing i tre ukers tid.

Bikinishopping

Bikinishopping er ingen spøk. Det er verdt å spørre seg om det ikke er en av de mest ubehagelige handlene man gjør. Mange mener man bør prøve dem i butikken. Det mener ikke jeg. Det får være grenser til hva man skal utsette seg for. Derfor kjøper man billig. Hvilket igjen resulterer i at man liker den sånn passe - som igjen fører til at man sjelden har en bikini i mer enn høyden en sesong.

Kirsti og jeg har vært på Oslo City i dag. Vi drakk en smoothie og snakket om hvor redde vi var. Og hvor mye vi gledet oss (dette handlet merkelig nok ikke om bikiniene). Deretter strammet vi oss opp og gikk til verket. Lillehagen endte i prikker. Jeg i noe mønstrete greier. Vel hjemme kledde jeg min blekfete, sollengtende kropp (nei, disse damene forbereder seg IKKE i solarium) i det nye plagget. Og innså umiddelbart at jeg hadde kjøpt stofftapet i bikiniform.

Dirty Doris er begeistret. Jeg er lunken. Hvilket sannsynligvis betyr at plagget kun kan brukes i kombinasjon av relativt stort alkoholinntak. Og at bikinien fra i fjor må rotes fram fra skuffen.

Bilde: Bikini med tapetmønster.

Det er under to døgn....

...til vi drar. Denne gangen til India. På ferie. Med ryggsekk, myggspray (myggkrem til føttene, som ifølge min lege er ekstra utsatt hvis man kan komme til å svette under knehøyde - malariamyggen i India elsker visstnok fotsvette - dem om det.) og visum klart. Jeg skal om to strakser til byen for å kjøpe meg bikini, vel vitende om at jeg før jeg tar den i bruk kommer til å være utslitt, tårevåt og svimmel.

Det er best å være forberedt før man reiser til India. Samtidig har jeg en følelse av at man ikke kan være forberedt nok. Jeg har lest bøker. Jeg er nesten ferdig med Færøviks "India - et stevnemøte med skjebnen" og er ikke akkurat beroliget (til tross for heftig leseropplevelse!). Det kommer til å lukte bæsj overalt. Jeg kommer til å bruke minimum én dag på do og kanskje tre på grining. En fyr Kirsti har vært i kontakt med minnet oss på følgende: Ja, dere er kanskje på ferie. Men følelsene - de får ikke ferie, ikke i et lite sekund. Heavy, med andre ord. Og sterkt. Sterkt er bra.

Derfor kan jeg lett konstatere i kraft av allerede tørketrommelmage full av sommerfugler og reisefeber: Denne gangen snakker vi en slags skrekkblandet reisefryd. Er jeg tøff nok? (Nei, sa legen). Er det så fælt at man bare vil reise hjem med én gang? (Nei, da drar vi rett til Goa, tenker vi). Kan vi fastslå at dette, uansett utfall - blir heftig? Oh yes.

Så til de mer interessante spørsmål: Er det sant at man nesten ikke får servert alkohol, og at vi dermed lett kan regne ut at Doris og Boomboom ikke dukker opp før et stykke ute i ferien? Og kommer de til å dukke opp i det hele tatt? Kan det stemme at vi har blitt for gamle til ryggsekk-turisme og knefall for tatoverte briter og ganjarøykende rastafaris?

Det er bare litt over en dag til vi sitter på Gardermoen med hvert vårt glass og fniser hysterisk over vårt eget heltemot. Det er akkurat like lenge igjen til vi seiler inn i en psykisk tilstand av happiness som bare akkurat sånne turer kan innbringe.Vi har allerede så smått begynt å dra på reisesmilebåndet. India, nå kommer vi!

På bildet: Doris og Boomboom på den døgnåpne restauranten Dusk till Dawn, Hongkong 2007.