Det skal ikke sta pa visumet...

- Hehehehe, nei...det skal ikke staa paa visumet, kvidrer Boomboom, etter aa ha gaatt helt i surr i de forskjellige avtalene og telefonene med de forskjellige nydelige innfodte guttene. Riktignok er de alle et godt hode lavere enn henne, og riktignok har de kanskje ikke aaaalt det hun leter etter i en mann. Men hun har draget. Fy tusan i helsiken saa draget hun har paa disse indierene. Og nepalerne. Og alle de andre.

Muligens har det gaatt litt til hodet paa henne. For en halvtimes tid siden laa de paa stranden, Doris og Boomboom, og snurret rundt paa solsengene som to godt stekte grillpolser en sondag morgen paa Shell. Den trettende selgeren paa kvarteret vil selge henne aviser. I tillegg har han en hel dross av disse velkjente, orangegule blomsterkjedene rundt halsen. Men han spor ikke om hun vil kjope dem.

Boomboom ruller seg atter en gang rundt paa sengen. Stemmen er gjespende og lykkelig etter en tidlig morgen paa "delfinkikking":
- Hmmm....jeg skjonner det ikke?. Hvorfor kjoper ikke alle blomster til meg og henger dem om halsen paa meg? Det hadde vaert digg....!?

Snakker om hybris. Vi er ii ferd med aa utfordre gudene paa vaerste maate: Vi begynner aa tro at vi selv er guder. Om ikke annet, saa i alle fall en guds gave til beachboys'a. Dessverre er det fortsatt et godt stykke mellom Krishna - og Kirsti. Men tar man uttalen av navnet til folge, slik det hores ut her. Sa naermer vi oss.

Vi naermer oss noe annet ogsaa. Avreise fra Goa. I kveld er det siste natten med gjengen. Tre av oss reiser videre i morgen. Det er ikke saa lenge til Beer' o clock. Men foerst maa gaver kjoepes inn. Sekker maa pakkes klare. Kropper maa dusjes frie for sand og regninger maa betales.

Deretter kommer hoyst sannsynlig baade Dirty Doris og Kirsty Boomboom ut for aa leke. Vi vet hvor festen er. Og vi vet at der festen er i kveld - der stenger det ikke.

Som om ikke det er nok, saa har vi bestemt oss for aa sove et siste viktig sted for avreise til Oslo mandag morgen. Vi sjekker inn paa enna et Taj Mahal. I Mumbai. Vi maa se kulehullene. Vi maa kjenne pa det paa ordentlig. Vaar tids historie er akkurat naa, og kanskje like viktig som all den historien vi har vaert gjennom de siste ukene.

Dermed skal den siste middagen og de siste drinkene, fortaeres paa Leopold's, tilholdsplassen til gjengen i Shantaram, boken enhver indiareisende maa lese - for ikke snakke om de som onsker seg hit.

Og saa, mandag morgen, gar visumet ut. Og det er ikke det etterlengtede visumet til guttene paa stranda det er snakk om lenger. Det er vart eget.