Det ble ikke noe hotell Taj Mahal i Mumbai. Det ble ikke noe Leopold's heller. Utrolig egentlig, at vi etter skarve ni dager i Goa hadde glemt det meste om hvordan ting funker i India: 1) Det meste er egentlig forsinket. 2) Trafikken er et helvete i storbyene 3) Det kan være veldig lurt å booke veldig populære hotellrom på forhånd.
Hadde vi husket dette, hadde vi enkelt kunne sette opp følgende regnestykke: Når du etter mye mas og kav kommer deg ut av innenriksflyplassen i Mumbai klokka ti om kvelden og man minimum må påregne ca halvannen time inn til byen i taxi - og innsjekkingen fra den internasjonale flyplassen skjer klokken fem om morningen...da får man det ikke til. Riktignok var vi forberedt på å gjøre det likevel, pokker heller, men tross i terror og kulehull og alt som burde være skummelt for alle andre turister enn oss selv, så var Hotell Taj Mahal jaggu fullbooket.
Det er en underdrivelse å si at det var en bitter pille å svelge. Men pytt. Å sove på den internasjonale flyplassen i verdens tredje største by - det er da et eventyr det også?
Vi fikk selskap av Anne. Veganer fra Lillestrøm med seks måneders yogaferie i Goa i ryggsekken. Anne ble skyhøy på giftig kaffe og stod på hodet halve natten. Doris krøp sammen i fosterstilling på yogamatten hun hadde fått låne og registrerte for første gang på alle disse dagene at hun hadde fått skikkelig vondt i magen, mens Boomboom var ansvaret bevisst og brukte halve natta på å snakke om råkost, alternative metoder for deodorantbruk og ren kokosolje som den definitivt tryggeste solkremen.
Det ble en lang reise hjem, og sekken føltes sinnsykt tung, selv om vi overraskende nok har fyllt den med småtterier i forhold til det vi trodde vi skulle gjøre. Det er vel noe med å være ferdig med den batikk- og sjangerilamoten? I år skal det i alle fall bli skikkelig safran i lussebollene.
Vi har sett Taj Mahal i soloppgang. Det var så fint at det gjorde vondt. Kanskje ikke så vondt som det var for arkitekten som skapte underverket da han etter å være ferdig mistet tommelen på høyre hånd. Det var oppdragsgiveren som kuttet den av. Han kunne ikke ta sjansen på at andre store egoer i verden ville sette opp et liknende underverk.
Vi har sett den indiske tigeren. Vi har vært på tur under åpen himmel i Keralas backwaters. Vi har spist de deiligste middager og lært alt om hvordan vi skal lage chai og lassi hjemme. Vi har kjørt bil gjennom begravelser, sett tiggerne på trillebrettene sine, slummen som strekker seg utenfor storbyene og graven til Gandhi. Vi har vært hjemme hos noen som har mye mindre enn oss og sett husene til noen som har mye mer. Vi har hatt hjertet i halsen og alle andre steder og så smått vært redde for liv og helse i en trafikk som djevelen sjøl må ha hatt ideen til. Vi har grått. Vi har ledd. Vi har hatt en helt sinnsyk reise.
På Palolem Beach i Goa må våre nye venner drikke sin King Fisher (høyst sannsynlig gått ut på dato) uten oss i kveld. Og i løpet av uken pakkes stranden ned. Sesongen er over, og det merkes allerede. Flere og flere av hyttene på stranden står tomme nå. Fukten stiger i luften og i horisonten kan man stadig skimte skyer som ikke har vært der på mange måneder.
Noen blir igjen likevel. Jeff, stadig høy på livet og alt annet dop han kan få tak i, har ingen adresse lenger, men Goa er hans hjertes hjem. Et hjem han deler han med mange av sin sort. ¨
Innfødte Dominique gleder seg til å fiske mer og kjenne monsoonregnet på kroppen. Han skal heller ingen steder. Hans 35'te regntid skal foregå på samme måte som alle foregående. Han skal se fotball på TV, leke med niesene sine, og surfe i regnet med base i huset like bak stranden. Sammen med mamma og de andre.
Men Moya og jentene på stranden skal pakke ned alle saronger, smykker, henna, døtre, sønner og billig neglelakk og sette nesa mot sine ektemenns hjembyer i alle Indias kriker og kroker. Det er på tide å stelle for svigers. Når regntiden er over kommer de tilbake, fortsatt i håp om at turistene skal gjøre dem litt rikere - og litt lykkeligere.
Og Sam, den flinkeste servitøren på Cozy Nook, har gledesstrålende vist oss billetten han skal bruke hvis han får turistvisum. Sam skal til Norge. Og ikke til Oslo slik som vi håpet. Sam skal tilbringe tre måneder hos kameraten Franko i Namsos. Snakker om kultursjokk.
India er et ubeskrivelig land. I bokstavelig forstand. Vel hjemme ser man gjennom bildene og føler at det er noe som mangler. Og det har, i all beskjedenhet, ikke bare med manglede fotoegenskaper å gjøre. Luktene mangler. Like mye som den øredøvende lyden av trafikk, bølger, hundeglam eller apekatter. Følelsene som er i høyspenn og øynene som aldri kan hvile lenge på et sted fordi det er så mye annet å se på. Fargene er like konstante som skitten mellom tærna. Magen som er alltid i bevegelse - av akk så mange årsaker. Bildene fanger det ikke.
Men hjertene våre har fanget det. Æsj, for en klisjé, men sånn er det. Og det som ikke er lagret i harddisken litt til venstre for ryggraden, er fanget opp av hodet. Minner og opplevelser og kanskje først og fremst overveldende kunnskap om et land vi på langt nær visste så mye om som vi kanskje trodde.
- Come back!
Det er mange som har sagt akkurat det. Mange som har spurt om det. Når kommer dere til neste år? De tar det som en selvfølge. Og hvis det er slik at vi aldri vender tilbake, så er det ikke nødvendigvis fordi vi ikke vil det. Det er fordi en reise som denne forteller oss akkurat det vi vil høre: Det finnes så mye som vi ikke har sett ennå - og så uendelig mye mer å oppleve, også andre steder i verden.
Nye forelskelser venter. Men først skal denne fordøyes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar