Betydningen av et tidspunkt

- Don't worry about having too much luggage on your way home, it won't happen. By the time you leave you'll given away basically everything you've got.

Det var paa et tidlig tidspunkt av reisen, og vi trodde ikke noe saerlig paa ham. Hvorfor skulle vi gi bort alt vi hadde? At man er en blothjertet idiot, det vet man jo. Men at man skal tomme en svett ryggsekk for mugne handkler og gammalt juggel og gi det bort? Neppe.

Igjen kan det hende vi tok feil. Handklet er lovet bort, og den gjengse indier er saa interessert i Kirstis mange oreringer at sannsynligheten for at hun reiser hjem uten et par av dem blir stadig strorre.

Jeg paa min side, har gitt bort bursdagen min.

Moya jobber paa stranden. Alle som har reist til et land hvor turistene fyller strendene har mott en versjon av henne. Hun selger smykker. Hun gjor pedikyr, manikyr, henna, harborsting, hva det skal vaere for en liten sum penger. Eller en stor sum, det kommer an pa hvem som eier dem. Smykkene er ikke fine. Hennaen har lett for aa se ut som en litt stygg brun krusedull et eller annet sted paa kroppen (og siden man alltid har en ide om at man kommer til aa bli temmelig sexy med den "tatoveringen" er den alltid paa et sted man angrer). Manikyren og pedikyren gaar stort sett ut paa a gjore det man selv kan gjore paa fem minutter, men med en langt bedre neglelakk.

Men Moya er en god selger. Hun har laert sin grunnleggende strandpsykologi: Spor dem om hvordan de har det i dag, og hvor de kommer fra. - Norway....good contry, sier hun. - India, not so good country for women. Very very hard.

Det ender selvfoelgelig med at man kjoeper noe av ren skjaer medlidenhet. Sjansen er stor for at man aldri kommer til aa bruke det. Eller at neglelakken preller av like fort som den kom paa. Det kan vaere irriterende. Men det er ikke dermed sagt at det hun sier ikke er sant.

Moya har aldri gaatt paa skole. Hun kan hverken lese eller skrive. Hun er like gammel som oss og hun har fire barn med en mann moren og faren hennes har bestemt for henne. Hver eneste dag, atte maneder i aret, trakker hun opp og ned paa stranden i hap om at en og annen latsabb skal gidde aa ta en titt paa smykkene hennes og kanskje kjope noe. Hver eneste dag maa hun betale de korrupte gutta under banyatreet minst 100 rupier for aa vaere der, penger som gar rett i lomma paa det ennaa mer korrupte politiet. Sarien er varm. Smykkene er tunge. Og sanden er ekstremt tung aa loepe i.

For noen dager siden inviterte hun oss hjem til seg. Hun ville vi skulle moete barna hennes og lage noe godt til oss. Doris og Boomboom sier som kjent aldri nei til hverken barn eller godsaker.

Det er mer et lite rom enn det er et hus. Seks mennesker sover paa gulvet om natten og spiser paa det samme gulvet om dagen. Moya er kjempestolt av reise-tv'en, og slar den paa med en gang vi kommer inn. Indisk cartoon til middag, altsa.

Vi faar hedersplassene paa straamatten paa gulvet. Det er vi som faar chai og soet melkesuppe, mens hun og de fire barna sitter og ser paa oss. De ler og har aldri hatt det morsommere i hele sitt liv. Dette er en fest barna mine aldri vil glemme, sier Moya.

Det er omtrent da hun spor om aa faa bursdagen min. Jeg skjonner ikke helt hva hun mener. Hun vil at jeg skal skrive bursdagen min ned paa et ark paa engelsk og gi den til henne.

Det viser seg at hun ikke vet naar hun er fodt. Bare at hun er 35. Og at det aa ha en fodselsdag kan vaere nyttig til akk saa mange ting, saerlig paa diverse papirer som krever at man skal ha det for at man i det hele tatt skal ha rettigheter til noe som helst. Naa er Moya fodt den sekstende oktober 1973, i vektens tegn. Og hun er mer glad for den usselige lille lappen enn hun hadde vaert hvis vi hadde kjopt en hel kasse med juggel av henne.

Skjont. Det er en ting til som gjor henne glad. Alexander Rybak. Moya er ogsa forelsket i et eventyr naa. Hver dag kommer hun bort til oss paa stranden. Hun har sluttet aa be oss om a kjope noe. Alt hun vil, er aa sitte i skyggen med orepropper i orene og jodle (temmelig falskt, nar sant skal vare sagt) pa Norges bidrag i Melodi Grand Prix. - I love this song so very, very much from my hole heart, sier Moya gledestraalende og faar hore sangen en gang til.

Hun har faatt et tidspunkt. En bursdag. Vi forholder oss til helt andre tidspunkt. Det ene er tidspunktet for avreise. Det naermer seg, og vi hater det. Tiden gaar alt for fort naar man gjor ingenting.

Det andre er et tidspunkt paa klokka vi ikke ante eksisterte.

- Oh my God! It's beer o'clock!! Sier Mike, den ene av vaare nye venner paa Cozy Nook. Og saa sannelig min hatt. Det er det. Hver dag. Omtrent like for solnedgang paa de fire sakosekkene vi har okkupert like ved baren.

I gaar var det fest. Vi er en hel liten gjeng naa, akkurat slik vi haapet vi skulle bli. Fra beer o'clock til langt ut i de smaa timer. Og etter vorspiel, som Doris ved et uhell kom til aa oversette direkte til "forplay", er det egentlig stengt i Goa. Nok et underlig tidspunkt. Det maa vaere stille etter midnatt. Men hva gjor vel det? Naar man kan ha disko med hoeretelefoner?

Et ganske absurd skue. 200 dansende tullinger i et stort rom uten annen lyd enn stemmene som stemmer i naar det er en sang man kan. Bedre blir det ikke av at Doris og Boomboom, i frykt for aa maatte betale for trancecrap, har med seg medbrakt. Igjen, iPoden. Og igjen. Rybak.

Vi skraaler og synger. Vi danser en helt annen takt. Vi smiler og hopper opp og ned og er saa fornoyde med loesningen at vi glemmer bade tid og sted. Helt til vi oppdager at vi saktens faar oppmerksomhet enn strengt tatt nodvendig.

- Have you gone completely mad now? Mike prikker meg paa skuldra. Det kan ha vaart luftfela og trampingen som gjorde utslaget.

Nei. Ikke gale. Bare glade. Og glade er man, selv om avstanden mellom straamatta til Moya og sakosekkene ved baren foeles ekstremt lang og farlig liten paa samme tid.

Det hadde vaert fint aa ha ennaa et tidspunkt aa forholde seg til. Det tidspunktet, en gang langt, langt der fremme i den lyse framtiden, hvor India kommer til aa vaere et rettferdig land aa leve i. Baade for Moya, en milliard andre mennesker - og for turister som oss selv.

Sannsynligheten er liten for at det noen gang vil komme. Men vi gleder oss alikevel.