Indian power

"Indian power - twentyfive hour - no toilet, no shower - every day and every hour - Indian power!!!" Vi har faatt en ny venn. Han heter Hansom. Det er ikke tull. Det er i alle fall ingen andre rundt ham som vet om noe annet navn. Hansom er ikke saa veldig hansom. Og Hansom mener at mora hans hadde hatt mistanke om dette allerede da han ble foedt, og dermed soerget for at han ville bli kalt Hansom hele livet uten noen gang aa vaere det. Smart mor.

Hansom selger stoffer og soerger for at skredderne hans syr hva det maatte vaere til deg paa veldig kort tid. Minimum et doegn. I sjappa hans finnes stoffer fra gulv til tak i alle verdens farger, tykkelser og moenstre. Hansom skyver oss ned i myke stoler, serverer oss ol og chai mens han ivrig gaar igang med en slags blanding av stand-up og salgsfremstoet.

Det er ikke helt godt aa vite om det er ham eller situasjonen vi ler av. Hansom paa sin side, er overbevist om at han gjoer stor lykke og at minimum to kaaker i Oslo sentrum om kun kort til til forveksling vil likne et hippiehjem fra 70-tallet. Broderte elefanter savel som innsydde speil i alle farger er straks paa vei nordover i Hansoms hode. Han forklarer postlosningen mens oynene tindrer av dollartegn.

Hansom vet ingenting om at Doris leser "Ballansekunst" og allerede er forelsket i den lille, slitne skredderen med de snille oynene som ytterst forsiktig tar maal av henne naar han faar beskjed om det. At barna utenfor har gjort henne matt og sliten og en smule fortvilet, og at det aa kjoepe en kjole synes aa hjelpe. En slags sjuk blanding av god gammel troesteshopping kombinert med Hansoms betryggende ord om at han soerger for arbeidsplasser. At han ikke bryr seg om hverken kaste, religion eller kjoenn. Det er ikke sikkert at det er sant. Men alle som jobber hos ham synes aa elske baade ham og stedet.

Skredderen smiler sitt tannloese smil og Doris er solgt. Det blir en kjole og to topper. Ferdig sydd etter hennes kropp i morgen den dag. Chai'en gaar ned paa hoykant og jaggu blir det ikke kjole paa Boomboom ogsaa.

Noen sier at man ikke noedvendigvis ser saa mye av det virkelige India naar man er i India. Slik er det ikke for oss. I saa maate har bilturen med Rana vaert en smart loesning. Vi har kjoert gjennom de fattigste landsbyer og skuet ut over de toerreste aakre. Vi har kjoert paa de mest hompete av landeveier og paa broer over elver som ikke eksisterer akkurat naa. Rahjastan venter paa regn. Det kommer i juni. Kanskje.


Sariene flagrer i sterke farger baade helt naert - og langt borte, som om de selv vet at det er dette som maa til. Litt farge i tilvaerelsen. Et smil og et kast paa hodet. En haand som vinker over smilet helt der inne paa gaardsplassen eller under steikende sol paa markedet.

Gaar vi ut av bilen paa et av disse stedene, blir det liv i leieren. Folk stroemmer til. De roper og hoier og sier om og om igjen "hello! hello! hello! hello!" Det er alt de kan, men det holder.

De toer ikke toer ikke ta paa oss. Men hvis vi rekker ut handa, saa kommer de. Og da tar det aldri slutt. Sterke hender, smaa hender, ru hender, hennamalte hender, bondenever og hellige menns hender. De er alle ganske gode aa holde i. Selv om faa av dem er rene.

Ikke alle steder er like fulle av gode vibber. I gaar kveld var det paa tide aa tvinge Rana, en konservativ hindu, til aa spise paa et sted vi hadde hoert om. Det var etter en dag paa landeveien. Vi hadde kjoert forbi en sjuk gjeng med kameler, handhilst paa to landsbyer og trassig kjoert bilen gjennom et begravelsesfoelge med en dod mann paa baare to meter unna. Naa ville vi spise paa den restauranten som en hyggelig britisk dame hadde tipset oss om. Den skulle ligge midt i Jaipur, vaere spesialist paa kylling, og gi 100 rupier til de fattige naar man spiste der.

Nok en gang maate vi ta i bruk alternativ transport, men selv Rikshawen matte gi opp da vi dundret inn i et opptog av oppstasede elefanter, dansende lys og en million mennesker. Vaar stolte hindu tok oss videre til fots og rett inn i loevens hule. Restauranten var saa muslimsk som en restaurant kan bli.

Det er noe spesielt ved opplevelsen av aa ha 100 kullsvarte og ganske sinte stirrende paa deg mens du sakte (og etterhvert veldig fort) fortaerer et kyllingben. Det hjelper ikke at det smaker himmelsk. 98 sinte mannlige oyne og et par sinte kvinnelige oyne inne i en kullsvart og heldekkende burka.

- Burde kanskje ha hatt noe over skuldra, eller? sier Boomboom og drar seg litt i singleten. Kameraten paa bordet ved siden av er saa fascinert av brystpartiet hennes at han er i ferd med aa falle rett ned i kyllingen hennes. Doris forsoeker forgjeves aa gi ham beskjed om at det er ufint, men det bryr han seg ikke om. Istedet lirer han av seg en lekse paa indisk til Rana. En lekse han nekter aa oversette i etterkant. Det trenger han ikke heller. Utrykket hans forteller det meste.

"- Let's get out of here" sier han.

Jaipur er som de fleste vet, et helt spesiellt sted. Det er et sted som krever styrke. Og mot. Og kanskje en dose taaleranse, det til tross for at man selv ikke blir sett paa som noe annet enn en feit lommebok med en noe loesaktig holdning til tilvaerelsen. Det faar saa vaere.

I morgen baerer det avsted til Dehli igjen. Det hellige treangelet er fullendt paa kartet. Naa venter strendene, husbaatene og yogamesterne paa oss et sted langt lengre soer. Vi haaper at doegnet ogsaa der har 25 timer. Og at de der vil gaa litt saktere.

Det er tross alt paaske, selv om det ikke finnes tegn til den her.
Skiene har aldri vaert lengre unna. Men paaskegult er det nok av. Safran og sarier. Og gule blomster til Krishna og Shiva og hva de naa heter alle sammen.

Paaskeferien er som kjent den sakteste alle ferier. Matte denne bli den sakteste noen sinne. Og vi har jo alle noe til felles:

No toilet. No shower. Indian power - ogsaa i paaskefjellet!